Hør andakten 12/4.

Tidligere andakter

Påskemorgen er like rundt hjørnet nå. Det er bare noen dager igjen. Men først dør Jesus.

Vi har et uttrykk som heter sten død. Det er ikke noe godt uttrykk, for en stein har aldri vært levende.

Men et menneske har vært levende, og når et menneske plutselig er død er forandringen kolossal og total. Alt liv, ethvert snev, er borte. Tilbake ligger et åndsforlatt legeme, et skall, et innpakningspapir. Men personen, personligheten, ånden er borte.

Jeg tror ikke kroppen og ånden dør samtidig. Jeg tror at når kroppen dør, forlater ånden kroppen.

Vi har noe som heter solnedgang. Men solen går jo aldri ned. Den går bare ned innenfor rammen av mine øyne. Den er et annet sted.

Jeg var med i et spennende ungdomsarbeid i Majorstuen kirke i Oslo på 1960-tallet. Fjernsynet var enda i sin barndom, så vi laget det meste av underholdningen selv.

150 tenåringer myldret rundt oss teologistudenter uken igjennom. Noen av dem ble nære venner, en av dem het Jan. Men jeg kalte ham bare for Fox, for han hadde et sjarmerende reveglis.

Vi var sammen mange ganger i uken, i tre år. Og det var aldri annet enn hygge og glede, latter og gode opplevelser. Men så forsvant han inn i gymnas og videre utdannelse, og vi mistet kontakten.

Mennesker som står sentralt i noen år, kan i blant bli borte etter hvert.

Jeg hørte at han reiste til Amerika og giftet seg og fikk to døtre, men jeg har ikke hatt kontakt med ham på 35 år.

Pinseaften i fjor kom han på besøk i mitt indre landskap.

Denne lørdagen var jeg alene hjemme og hadde god tid, og da kom Fox. Han fylte mitt sinn og min tanke gjennom dagen, mange gode minner strømmet på. Om kvelden besøkte jeg en god venn fra den tiden, og spurte ham husker du Fox? Ja visst, svarte han, vi gikk jo på samme skole. Og så ble vi sittende en halvtime og dele gode minner om en god venn.

Dette var pinseaften.

Neste lørdag sto Jans dødsannonse i Aftenposten. Det sto at han døde fredelig i sitt hjem i California på pinseaften.

Det var en underlig opplevelse. Jeg hadde ikke tenkt på ham på mange år, men så kommer han til meg og fyller mitt sinn og min tanke på sin avskjedsdag.

Ånden dør ikke når kroppen dør. Det var en underlig, men vakker opplevelse. Og det får meg til å tenke om påskemorgen:

Kan et vanlig menneske ved sin død gestalte seg så sterkt inni meg med sitt nærvær, hvor mye mer kan da ikke Kristus gjøre det ti ganger sterkere, hundre ganger sterkere, tusen ganger sterkere?

En dansk salmedikter skriver et sted: Ti hvor han kommes rett i hu Lys levende han er ennu.

Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.

* * * *

Vi hører SKRUK synge ”Se vi går opp til Jerusalem”.