Hør andakten 6/4.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra 2. Kor. 5, 18-21.

Det hender at jeg streker under noen ord i bibelen min. Da jeg var yngre, og liksom oppdaget Bibelen for første gang, streket jeg under veldig mye. Senere er jeg blitt mer selektiv. Jeg tar fram blyanten bare når det er noe som taler ekstra sterkt til meg. Noe jeg bare må merke meg.

I Paulus’ andre brev til menigheten i Korint, har jeg strek under noen få ord innimellom. En gang jeg leste det brevet, oppdaget jeg nemlig at Paulus er veldig ivrig med å få fram at det er Gud som er den aktive. Det er Gud som setter gode ting i gang. Hør på dette, for eksempel: «Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv... For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv ... Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»

Hørte du hvor jeg har strekene mine? Alt er av Gud. Han forsonte oss. Det var Gud. Gud selv formaner. Og hørte du hva det ellers handler om? Det handler om forsoning.

Vi lever i en verden med et skrikende behov for forsoning. Mellom nasjoner. Mellom religioner. Mellom kolleger og venner der det har skåret seg. Mellom ektefeller, foreldre og barn. Vi sårer hverandre. Påfører hverandre smerte. Bevisst eller ubevisst. Med større eller mindre grad av skyld. Men skal det bli godt igjen, skal vi komme videre, bygge noe opp igjen – da er forsoning livsnødvendig.

Og forferdelig vanskelig. For én må begynne. En må strekke ut en hånd, ta det første skrittet, gjøre en innrømmelse, ofre stolthet og selvrettferdighet, se og sette ord på sin egen skyld. Det er vanskelig, ofte nesten umulig.

Også i vårt forhold til Gud er det vanskelig. Hvem liker å bli kalt en synder? Spesielt når andre er mye verre. Men når det gjelder det vi har uoppgjort med Gud, så har han allerede tatt det første, avgjørende skrittet. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv. Enda Gud ikke hadde skyld i den avstanden som oppstod mellom ham og oss, var det han som strakte hendene ut.

Helt siden han gikk omkring i Edens hage for å lete etter de bortkomne menneskene, har han tatt initiativ til å gjenopprette forholdet. Gud har hele tiden strukket hendene ut. Aller tydeligst ble det da Jesus kom til verden – og la hendene på oss og velsignet. Til og med naglet til korset holder han sine hender strukket ut mot oss.

Siden har budskapet om forsoning bredt seg over hele kloden. Og nå når det fram til deg gjennom denne andakten. Det er bare å ta imot. Alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv.

Det er det verdt å sette både en og to streker under.

Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører SKRUK synge ”Jesus Kristus er vår frelse”.