Hør andakten 29/3.

Tidligere andakter

Teksten er fra Joh. 6, 1-15.

Nyhetene forteller oss daglig at den globale menneskehet sliter med å oppfylle det mest grunnleggende av alle menneskelige behov, nemlig behovet for rent vann og tilstrekkelig mat. Mellom 1 og 2 milliarder mennesker har hver eneste dag en kamp for å klare å sikre seg ihvertfall ett måltid mat.

To indiske vismenn har lært oss noe viktig om hungersnød: Mahatma Gandhi sier at det er nok mat til alles behov, men ikke til alles grådighet. Slik understreker Gandhi at den viktigste måten å sikre at alle får nok, er en effektiv fordeling av den maten vi har.

Den andre er Amartya Sen, indisk Nobelprisvinner i økonomi. Hans studier viser at i land med demokrati, organisasjonsfrihet og pressefrihet, utvikler ikke tørke og dårlig vær seg til en hungerskatastrofe, nettopp fordi fordelingen av et lands ressurser og bruken av dem i et demokratisk samfunn gjør at der hungersnøden truer, der får de mest utsatte faktisk hjelp både nasjonalt og internasjonalt.

Fortellingen om Jesus som metter 5000 menn i ørkenen, er vel kjent. Jesus foregriper de to indiske vismennene ved å understreke at forutsetningen for å mette folkemengden, er at de deler i åpenhet de ressursene de faktisk har. Men Jesus legger til én dimensjon når folkemengdens ressurser skal telles opp: Det eneste disiplene klarte å komme med var et barn med fem byggbrød og to fisker.

Men barn ble ikke regnet med, heller ikke kvinner, når ressurser skulle telles opp. Evangelisten Johannes understreker dette når han i neste setning forteller at det var fem tusen menn tilstede– som Matteus føyer til: foruten kvinner og barn. Men det var nettopp de oversettes ressurser Jesus bruker som grunnlag for å mette hele folkemengden.

I møte med verdens hunger lærer Jesus oss at de viktigste ressursene finnes hos dem som regnes minst med: hos kvinnene som henter vannet, hos barna som gjeter budskapen, hos dem begge som dyrker åkerlappene. Uten dem vil aldri verdens sultende få mat. Og all matvarehjelp må forankres i disse oversettes matproduksjon.

Fortellingen bringer vår fastevandringen ett steg videre. Denne mirakelmannen vil folkemengden selvfølgelig gjøre til konge og hersker. Han er jo svaret på menneskers nød i kraft av sin handlekraft. Men da Jesus merket dette, ”trakk hans seg bort igjen og gikk opp i fjellene, alene”, forteller Johannes.

Fortellingen om det oversette barnet som sørger for mat til folkemengden, er nettopp ikke fortellingen om at de mektige ordner opp for folket. Det er fortellingen om at livskraft og handlekraft finnes hos de utstøtte og oversette.

Vil du skrive e-post til Atle Sommerfeldt, så kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Lutherska Misjonskyrkans kör synge ”Lägg i varandras händer fred”.