Hør andakten 1/3.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Matt. 6,16–18.

God morgen!

Vi stod der – vendt mot det runde alteret – og mot hverandre. Stod der i det klare marslyset en askeonsdag, venta. Presten og medhjelperen henvendte seg til oss etter tur, med blikk og handling. Ingen ord. Med en enkel bevegelse fikk vi tegna et kors i panna. Et askekors.

Idet prestens finger rørte ved panna mi, så jeg bildet for meg fra forrige års påskefeiring, vi hadde fått små kors laget av palmegreiner fra ei vennskapsmenighet på Filippinene. Det var deres hilsen til oss langt nord i Europa – her hvor palmer ikke gror. Nå hadde korsene vært påskesymbol – oppstandelsestegn for oss i nesten ett år, og de var blitt brent til aske. Og av denne aska fikk vi nå et kors i panna.

Vi blei merka. Merka med det samme symbolet som en gang blei tegna over panne og bryst ved døpefonten. Nå stod vi der med merket synlig, alle sammen. Vi kunne se korstegnet på hverandre. Vi kunne gjenkjenne hverandre som korstegnet. Og vi kunne kjenne det merkede fellesskapet.

Vi så på hverandre. Vi så hverandre. Og vi så at vi var del av et uensarta fellesskap – hudfarge, kjønn, alder, språk, meininger, utrustning – men med det samme merket. Dette korsmerket sa oss at vi hørte sammen, ikke fordi vi hadde valgt hverandre, men fordi vi bar det samme merket. Et merke som fortalte oss at vi var alle båret over med. At vi alle har vårt. At vi visste det ville bli stadig nye grunner til å bli båret over med. Noen åpenbare, noen skjulte.

På denne måten starta fastetida – ved ei fysisk berøring som blei både et brudd og ei bru i tid og rom. Nå og da. Nå – ennå ikke. Han som har vært, er og skal komme tilbake.

Var – er – skal komme. Og speilet i dette – min egen levde tid, året som hadde gått fra friskt palmekors til aske – og Jesu formaning om den rette faste:

”Når dere faster, skal dere ikke gå med dyster mine, slik som hyklerne. De forsømmer sitt utseende for at folk skal se at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, for at ingen skal se at du faster, bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.”

Faste er å gi rom for ransakelsen – hva lever jeg for og av, hva er jeg del av, på godt og på ondt – og hva er min forventning og mitt håp – for min neste, for verden, meg sjøl?

Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Kari Bremnes synge ”Hvis du kommer tebake igjen”.