Hør andakten 28/2.

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Joh. 3, 13–17.

God morgen!

Feitetirsdags morgen, den tredje dagen i fastelavnsfesten. På mange middagsbord står det salt kjøtt og pølse i dag, i alle fall her i Trøndelag.

Noen rekker kanskje også de tradisjonelle sju måltidene. Dette er dagen for å sette seg i stand, lagre opp, i morra starter fastetida – vi starter på veien til Jerusalem, i 40 dager skal vi gå, nærme oss det mysteriet som er det største av alle, at død fører til liv, at liv kan vinne over død. I velsignet kjærlighet.

Men det er fra i morra. I dag er det feitetirsdag, og vi skal sette oss i stand. Til å gå. Til å tåle. Til å tåle det som vandringa vil kreve. Kanskje også tåle forsakelse.

Kanskje høres det fremmed ut. Det kjennes fremmed. De fleste av oss er ikke der at vi må forsake noe i det daglige. Vi kan velge det, om det gir meining, om det har noe poeng.

Men noen blant oss må faktisk forsake daglig, de har ikke nok. Noen må velge om ungene eller foreldrene skal ha nye vintersko, om lønna eller trygda strekker til både middag og strømregning. Sånn er det hos oss, i et av verdens rikeste land. Og der ute, i resten av verden, er nøden ufattelig. Det er et kors for tanken ikke bare de nærmeste 40 dagene, men en konstant uro.

Veien vi har å gå, er langt ifra den samme.

Vandringa mot Jerusalem – der døden overvinnes av livet - er vår egen. Sånn som vandringa gjennom livet er det. Vi har forskjellige stier og veier, vi velger forskjellig, vi tilbys forskjellig underveis. Noen av oss opplever at vi blir heia fram, andre må rydde hinder av veien for hvert skritt.

Hvordan setter vi oss i stand til vandringa – ikke bare for de neste 40 dagene, men for livet? Hvordan sette oss i stand til å tåle livet, både medgangen og motgangen? Kanskje har det med blikk å gjøre, hva og hvem vi fester blikket på, hvem vi lar oss se av.

Når Johannes skriver:

”Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen.”

Da tenker jeg – er det her jeg skal feste blikket, er det av menneskesønnen jeg skal la meg se?

Menneskesønnen, som kom til vår verden, ikke for å dømme, som Johannes skriver, men gjøre fri i og gjennom kjærlighet. Hele Jesu liv forteller om kjærlighet, om blikk som favner, ikke støter fra. Kanskje er dette fastetidas store poeng, ta bort noe, for å skape rom, til å se og bli sett? Og vandre i det blikket? Og så – kanskje kjenne at mitt eget blikk forandres, måten jeg ser verden, menneskene, meg sjøl på? Øve meg på det favnende blikket?

Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Ols Paus synge ”Den velsignede”.