Mange hundre år etter Davids dansetrinn var et nytt opptog på vei gjennom byens gater. Også de kom for å møte det høye, det hellige. Vi vet ikke om de danset eller sang, men de må ha vært fulle av forventning, for tegnet på himmelen var ikke til å ta feil av, forteller Eiel Holten.
Hør andakten 23/2.
Tidligere andakter
Teksten er hentet fra 1. Krønikebok 16, 23-33.
Det var litt av en dag! Folk over alt og musikk i gatene. Lyden av trompeter, harper og cymbaler fulgte opptoget gjennom byen. Kong David førte paktskisten hjem til Jerusalem. Det var som om Herren selv hadde kommet. Ikke rart det var jubel og glede og kaker til alle! Helt foran i toget gikk kongen selv.
David hoppet og danset av alle krefter, og lovsangen runget rundt Herrens paktskiste: Syng for Herren, hele jorden, forkynn fra dag til dag hans frelse! … Gi Herren den ære hans navn skal ha, tre fram for ham med offergaver. Bøy dere ned for Herren og tilbe ham i hellig skrud! Skjelv for hans åsyn, hele jorden! De sang om Herren.
Det er store dimensjoner i lovsangen, for Herren er stor og voldsom. Han er den som ingen helt kan forstå seg på eller kjenne. Han er den som delte havet så Moses og folket kunne gå tørrskodd på bunnen, og som i neste øyeblikk slapp de veldige vannmassene tilbake så deres forfølgere druknet i kavet. Herren er den opphøyde som får sjelen både til å danse og til å skjelve. Og med paktskisten vel framme i Jerusalem, var dette blitt byen der Herren selv bodde.
Mange hundre år etter Davids dansetrinn var et nytt opptog på vei gjennom byens gater. Også de kom for å møte det høye, det hellige. Vi vet ikke om de danset eller sang, men de må ha vært fulle av forventning, for tegnet på himmelen var ikke til å ta feil av.
De hadde reist med kostbare gaver mot det de ikke kjente, men som Stjernen varslet. Nå var de endelig framme. Trodde de. Men ingen i palasset til kong Herodes tok varmt imot De tre vise menn.
Der var det nemlig ikke født noen ny høyhet. Vel ute igjen, så de opp mot stjernehimmelen og innså at de hadde gått feil. Selv om de hadde en stjerne til å vise vei. Selv om de var tre til å se. Selv om de var vise. Og selv om de var menn, så hadde de tatt feil. Med Jesus får Guds herlighet en ny dimensjon.
Kontrasten må ha vært stor for de tre vise. Rett fra Jerusalems palasser til en stall i en liten landsby. Inn i lukta av husdyr, svette og fattigdom kom de med røkelse, myrra og gull. Men det var noe med dette barnet som fikk dem til å falle på kne og hylle ham – slik man gjorde for fyrster og konger. Uten å vite det, bøyde de kne for Herren selv.
Han ville ikke lenger være hos sitt folk som en kiste – et symbol. Han kom selv til jorden for å spre sin høyhet og herlighet. Derfor kan vi fortsatt glede oss over Ham og si: ”Syng for Herren, hele jorden, forkynn fra dag til dag hans frelse.” Spe gjerne på med en cymbal.
Vil du skrive e-post til Eiel Holten, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører SKRUK framføre ”Guds kyrkje syng”.
LENKER
Siste saker:
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon