Husker du esken med fargekritt på barneskolen?
I klassen der jeg gikk på folkeskole var det kun en eske med fargekritt , mens vi hadde mange esker med hvite hverdagskritt. Og frøkenen vår passet så godt på esken med fargekritt at hun låste den inn i skapet som sto i klasserommet. Noen få ganger i løpet av skoleåret tok hun esken med fargekritt ut av skapet og ba oss sammen tegne en fargetegning på tavlen som vi ble stolte av. Og etter at vi hadde fullført tegningen , skrev vi med store bokstaver på tavlen; LA STÅ !
Fargetegningen på tavlen fikk lov til å stå noen dager før vi var var nødt til å stryke den ut. De hvite hverdagskrittene måtte igjen finnes fram.
For det er hverdagskrittene som er med oss i læring og lek. De tegner alfabetet og gangetabellen. De kritter opp paradiset på asfalten til vårens lek, og det er hverdagskrittet som måler opp 16-meteren på fotballbanen.
Fargekritt-tegningene må gjerne få stå en stund. Men det er hverdagskrittet som er det viktigste. Livet består av flest hverdager. Og det er de vi må være tilstede i og gjøre det beste ut av.
De gode “la stå” opplevelsene er allikevel ikke strøket ut. De får lov å bli stående inni meg som inspirasjon til å gjøre enda mer ut av de vanlige hverdagene. For livet består av og til av de gode “nær-livet-opplevelsene” , men det er om hverdagene vi en dag kommer til å si “alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet”.
Livet er ingen selvfølge. Hverken de få fargeopplevelsene eller hverdagens alminnelighet er noen selvfølgelighet.
Det finnes noen som lever som om helse, jobb, relasjoner, kjærlighet og alminnelige hverdager er en selvfølge.
I møte med mennesker som har blitt rammet av den tilfeldigheten som forvandlet livet deres fra lykke til ulykke, slår det meg hvordan de skulle ønske at livet nettopp kunne bli alminnelig igjen. “Tenk om livet mitt var vanlig igjen”, sier de. Derfor handler livsglede både i fest og i hverdag om takknemlighet. Om ikke å ta noe for selvfølgelig. Om å sette pris på det vanlige og det hverdagslige og alminnelige.
Det er godt å ha en adressat ikke bare for klagen, men også for takknemligheten over alt som er godt i livet.
Og til Gud som har skapt oss til å tegne våre liv aller mest med hverdager, men som også gir oss sånne “La stå” opplevelser , - er det meningsfullt å komme med alt sammen.
Få har satt ord på takknemligheten over både hverdagene og de gode opplevelsene som forfatteren av Salme 103 i Bibelen som sier:
“Min sjel, lov Herren!
Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger..
Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken. Når vinden farer forbi, er den borte, stedet den sto på , vet ikke mer av den. …Lov Herren, hele hans skaperverk, på alle steder hvor han rår. Min sjel, lov Herren”.
Vil du skrive e-post til Per Anders Nordengen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Solveig Leithaug Henderson med sin egen sang, ”Alt har sin tid”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon