Teksten er hentet fra 2. Kor 2, 1-11.
Det har gått veldig galt i menigheten i Korint. Vi får ikke vite hva det er, fordi detaljene tydeligvis er omtalt i et brev Paulus bare henviser til – men som vi ikke har.
Men i brevet etterpå, som vi kaller 2. Korinteerbrev, tar Paulus opp den vanskelige saken en gang til: Det er en sak som har brakt mye sorg og smerte inn i menigheten.
Et menneske har vært årsak til stor sorg – og noen er hardt rammet av dette menneskes handlinger. Vi trenger egentlig ikke vite mer enn det.
Oppførsel som påfører andre smerte og sorg - det er dessverre gjenkjennelig og tidløst. Dette vet vi mye om, og kristne menigheter er ikke noe fristed – verken i Korint rundt år 50 – eller på vårt eget sted i 2005.
Men en ting er handlinger som rammer. Når de er gjort kan de ikke kalles tilbake. En annen ting er hva som skjer etterpå. Da settes vi på en ny prøve.
Hvordan gjenopprettes et ødelagt fellesskap, et knust hjerte, brutte løfter og knuste håp?
Paulus velger en vågal vei når han gir sitt råd til forsamlingen i Korint. Han fokuserer på gjerningsmannen. Han ber menigheten tilgi, trøste, møte ham med kjærlighet – så han ikke blir helt knust….
Det er storsinnet – men er det rett?
Jeg er redd for at mennesker som er krenket altfor ofte, har blitt bedt om å tilgi – altfor raskt. Jeg er overbevist om at den beste veien til tilgivelse går gjennom sannhet og ansvarliggjøring av den som har forbrutt seg.
Uten sannhet og oppgjør blir kravet om tilgivelse lett til en ny krenkelse. Men med sannhet og oppgjør vil både gjerningsmann og offer kunne oppleve tilgivelsens frigjørende og nyskapende krefter.
Vil du skrive e-post til Dag Nordbø, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Den bortkomne sønnen vender hjem” - skrevet av Øystein Wang for sin pastor wang quintet.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon