Teksten er hentet fra 1. Mos. 12, 10-20.
Jeg vet ikke hva du ser etter hos en kjæreste eller hva som fikk deg til å velge din livsledsager. Noen snakker høyt om attraksjon og humor, mange er opptatt av den gode samtalen. Men det som likevel nevnes oftest og av flest, det er dette med ærlighet, trofasthet og trygghet. Det er kanskje ikke så underlig. For hvordan skal man kunne bygge noe sammen, dersom det ikke er en grunnleggende tillit på plass i bunn?
Man skulle tro at det ville være trygt å søke til Bibelens menn og kvinner, for å finne forbilder, også med tanke på relasjoner og samliv, og det finnes selvsagt gode eksempler... Men idag blir du skuffa.
Et av Bibelens store helter er Abraham. I dagens tekst er han og kona i trøbbel. Hungersnød hadde gjort dem til flyktninger. Nå dro de av gårde til Egypt, for å berge livet. Ukjent med kultur og skikk i landet, ville Abram ta sine forhåndsregler. ”Hør nå her, Sarai.”, sier han.”
Jeg vet at du er en vakker kvinne. Når egypterne får se deg, kommer de til å si: Dette er hans kone. Så slår de meg i hjel og lar deg leve. Kjære, si at du er min søster, så det kan gå meg vel for din skyld, og jeg får beholde livet takket være deg!" Underlig resonnement, kanskje, men slik tenkte han i alle fall, Abram.
Det virka ikke som om Sarai hadde så mye å si i denne sammenheng. I en pressa situasjon var Abram mest opptatt av seg selv, sitt liv og sin velferd, og det var Sarai som måtte betale for det. Ikke spesielt byggende for forholdet, skulle man tro...
Det endte faktisk med at Sarai ble gifta bort til farao, Abram solgte sin kone, praktisk talt, og selv levde han godt på faraos regning, som sin hustrus liksom-bror. For en type! Snakk om tillitsbrudd. Jeg ser det for meg: Bli gifta bort av den jeg elsker, for at jeg skulle underholde oss begge. Her var det løgn, svik, ensomhet og ganske sikkert mye uro for framtida.
Så ble de oppdaga. Og ekteparet ble kjeppjaga fra landet. De måtte dra tilbake dit de kom fra, med halen mellom beina. Jeg lurer på hva de snakka om på veien hjem...
Hvem skulle trodd det? Han som skulle bli patriarken Abraham, han som skulle bli stamfar for Guds folk. Hvem kunne gjetta at han oppførte seg på den måten? Det er provoserende og befriende på en gang... Provoserende at ikke Gud siler sine medarbeidere bedre. Befriende at Gud kan bruke løgnhalser og troløse egoister.
Gud kan forvandle. Og sånn sett er det en ganske oppmuntrende tekst vi har foran oss idag. Det er en tekst som tydeliggjør at Guds skaperevne går helt inn i våre liv. Han som kan skape av ingenting, Han som kommer til oss med håp når vi ikke har en eneste drøm igjen, Han kan også gjenopprette forhold, skape patriarker av troløse feiginger, og gjøre Gudsbarn av sånne som oss.
Vil du skrive e-post til Marita Sørheim, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Utvald i Kristus” - skrevet av Haldis Reigstad, og det er Bjarte Leithaug som synger.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon