Teksten er hentet fra 1. Mos. 21, 8-21.
Det var min første ordentlige speiderleir som patruljefører. Jeg hadde ansvar for fem andre jenter, og nå skulle vi ut på haik, en lengre tur med overnatting. Vi la i vei med kart og kompass. Vi var nok litt spente. Det hadde vi god grunn til, skulle det vise seg. Vi hadde ikke gått langt før vi valgte helt feil vei og havna ordentlig på villspor.
Turen første dagen skulle ta en fire-fem timer, så da vi gikk inn i vår tiende, begynte jeg å kaldsvette. Det var blitt mørkt, alle var trøtte og slitne, og vi hadde ikke mer mat igjen. Jeg ante ikke hvor vi var. Jeg prøvde å late som om jeg hadde kontroll for å ikke skremme de andre, men jeg hadde ærlig talt ikke peiling på om vi var kommet nærmere målet nå enn da vi starta.
Vi gikk og gikk, en time til og en time til. Da fikk vi se bålet, et stykke unna. Vi var kommet fram! Jeg aner ikke hvordan det skjedde, men jeg glemmer aldri den følelsen, av å komme fram...
I dagens tekst møter vi en annen som har gått seg vill, og her dreier det seg om mer alvorlige greier enn en speidertur. Hagar er blitt kasta ut hjemmefra og nå virrer hun rundt i ødemarka. Med seg har hun sønnen sin. De har ikke mer vann igjen. Det er gått mange timer, beina verker, hun aner ikke hvor de skal gå. De kan like godt legge seg ned for å dø. Hun har ingenting å mobilisere. Håpet var blitt helt borte.
Da skjer det. Gud kommer til henne. ”Vær ikke redd!” sier Han. ”Jeg har hørt gutten gråte der han ligger. Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk." Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke.
Hagar fant ikke fram. Men hun ble funnet. Da hun trodde hun var helt alene med sine problemer, oppdaga hun at noen hadde omsorg for henne. Da hun selv ikke klarte å se, var hun blitt sett. Gud hørte guttens gråt, Han kjente hennes liv.
Noen ganger er livet helt umulig å forholde seg til. Noen ganger kjennes det som om vi roter rundt i skogen, eller i ødemarka. Vi finner ingen vei videre. Vi sitter fast. Det er ikke mer håp igjen. Da er teksten i dag en god tekst å lese.
Det handler om en Gud som ser. Det handler om en Gud som aldri mister oss av syne, selv når vi har rota oss bort, selv når livet kjennes som en endeløs skog eller et uoverkommelig fjell. Det handler om en Gud som finner oss der vi er. Og der vi er møter Han oss. Han reiser oss opp igjen og viser oss at livet fortsatt er mulig, sammen med Ham.
Vil du skrive e-post til Marita Sørheim, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kristin Asbjørnsen synge ”Jeg er i Herrens hender”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon