Teksten er hentet fra Mark. 9,3 3-37: Så tok han et lite barn.
Å foreta bordplasseringer er en vanskelig kunst. Det er mange følelser knyttet til hvor vi plasseres ved bord i store selskaper.
Det er mange som har erfart det når det skal settes ut bordkort ved en konfirmasjon eller til et 50-årslag.
Det er rart med det. Dette med anerkjennelse og posisjon stikker ofte litt dypere enn vi liker å tro. Vi vil gjerne ha den plassen vi mener vi tilkommer - - og aller helst litt bedre.
Vennene til Jesus var opptatt av bordplassering. De skal diskutert det. I det som er tekstavsnittet for i dag diskuterer de hvem er størst i blant dem.
De regnet med at Jesus snart skulle bli konge, nå når han kom til Jerusalem – og så gikk de og diskuterte sin egen plassering på rangstigen – ja, kanskje bordplassering!
Diskusjonen må ha vært rimelig intens for Jesus spør dem om hva de hadde samtalt så ivrig om – men de tidde.
Det er vanskelig å innrømme det, at vi er opptatt av slikt. Av posisjon og plassering.
Så gir da også Jesus dem en tydelig og utfordrende respons, som snur opp ned på all diskusjon om plassering og posisjon:
”Den vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle!”
Og for å illustrere sitt poeng tar Jesus et lite barn og stiller det midt i blant dem.
Det må ha vært rimelig provoserende. Barn var nok ikke noe ideal når det gjelder ydmykhet, verken den gang eller i dag.
Ingen er vel så konkurranseorientert som barn, der de kjemper for å få det den andre har.
Men barn ble ikke regnet med i de voksnes verden.
De var enda ikke i stand til å forstå. De var ikke i stand til å leve etter reglene og forskriftene som skulle styre livet etter Guds vilje.
Sånn sett ble barn ikke regnet med. De var utenfor.
Det Jesus sier til vennene sine at det å våge ikke å bli regnet med, å våge å være utenfor, det gjør en stor. Ja, det er ved å være blant de utenfor, uten posisjon at en egentlig tjener sin Mester og herre.
Det er noe utrolig provoserende – og samtidig forløsende i Jesu måte å snakke om makt på.
For det er jo makt det dreier seg om. Jesus viser til en annen slags makt. Den som viser seg i sårbarhet. En styrke som kommer til syne i svakhet.
Og egentlig taler han om seg selv. For det var jo denne avmaktens veg han gikk.
Han ble ikke regnet med. Han ble satt utenfor. Ja, det forestående besøket i Jerusalem endte ikke med hans seier, men hans død.
I denne enkle dialogen – og med det lille knepet å stille et barn fram for dem, har Jesus gitt et korrektiv til all kirkelig kamp om makt og posisjon i samfunnet – og til all kamp om makt i kirken.
Historien har vist at det har vært lettere å fortsette disiplenes diskusjon om plassering og rangering, enn mesterens på hans veg – utenfor.
Men bordet holder han åpent for alle.
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kenneth Sivertsen synge ”De kommer fra Øst og Vest”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon