Teksten er fra Apg .20, 7-12.
God morgen. Denne andakten varer i snaue fire minutter, pluss fadervår, velsignelse og musikk. Jeg håper du vil klare å holde deg våken den stunda jeg snakker, men om du skulle duppe av litt eller miste oppmerksomheten et øyeblikk, skal du vite at du har min største sympati. Bare slapp av. Det er meget menneskelig å sovne mens presten preker.
Jeg må dessuten tilstå at jeg har lett for å sovne selv når det er min tur til å sitte i kirkebenken og lytte. Det håper jeg ingen av mine kolleger tar ille opp, for det skyldes slett ikke bare trøtte prekener. Minst like ofte er det jeg som er trøtt. Det er heller ikke uten videre noen sammenheng mellom prekenens lengde og tilhørerens våkenhet. Selv de korteste prekener kan ha søvndyssende virkning. Dessuten kan det hende at lufta er for tett, lyset for svakt eller varmen for intens.
Det finnes altså rikelig med unnskyldninger for å duppe litt til andakten, og skulle du gjøre det, er du i godt selskap. Husker jeg ikke kirkehistorien helt feil, har fenomenet fulgt den kristne kirke fra de eldste tider. Det er til og med omtalt i Den hellige skrift – i en av de mest fornøyelige beretningene man kan lese der.
En av tidenes største predikanter holdt avskjedsgudstjeneste i Troas, en by på vestkysten av Tyrkia, der mange var blitt kristne. Det var stappfullt i lokalet. Paulus talte i det vide og det brede, og sikkert både levende og engasjert, helt til midnatt, så det krevde absolutt sin mann å følge våkent med. Dessuten var det var mange lamper ovenpå i den salen hvor de var samlet, fortelles det i Apostlenes gjerninger, og det gjorde jo ikke saken bedre.
Den gang var det oljelamper som gjaldt. De både oste, brukte surstoff og avgav varme. Det ble tungt å puste, og en ung gutt som var der, satte seg i vinduskarmen, antakelig for å få mer luft. Men etter som Paulus talte så lenge, står det skrevet, gikk det likevel ikke bedre enn at gutten falt i dyp søvn. Og hva verre var, han falt etter en stund også ut av vinduet fra tredje etasje og da folk styrtet ned for å se hvordan det gikk, fant de ham død.
Da avbrøt Paulus prekenen og løp ned på gata han også. Og så fortelles det at han la seg over gutten og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolig,» sa han. «Det er liv i ham.» Deretter fortsatte de gudstjenesten og Paulus talte videre – lenge – helt til det lysnet. Og gutten brakte de hjem levende, til stor trøst for både familien og menigheten.
Nå hører det heldigvis til sjeldenhetene at det får så dramatiske følger å sovne under en preken. Vanligvis er det heller harmløst å duppe litt, selv om det til tider kan være ganske pinlig, særlig hvis noen merker det, eller man gir fra seg et lite snork.
Farlig er det likevel neppe, og uansett kan vel moralen være: Skulle du sovne og gå glipp av et andaktspoeng eller flere, vil Gud allikevel sørge for deg. Slapp av. Han vet hva du trenger til liv og salighet. Eller som Paulus sa en annen gang: Kristus døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham.
Ha en trivelig torsdag. Og sov når du trenger det.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Solveig Leithaug Hnderson synge Haldis Reigstads ”Fred”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon