Helsa vår har vi begrenset påvirkningskraft på, og nettverkene våre er mer sårbare enn vi våger tenke på. Det skal lite til før mye rundt oss raser. Vi lever i en verden der vanskeligheter og motgang er en realitet. Midt i det vil nok de fleste av oss si at vi har det godt, sier Tonje Haugeto Stang.
Teksten er fra Job. 19, 25-27.
”Tenk om jeg ikke hadde hatt Jesus nå”, sa ei venninne av meg da hun ble alvorlig syk.. Tilliten til ham som sitt håp beholdt hun til hun døde noen måneder seinere. Jeg stod forundret på sidelinjen – som tilskuer til et ekte og virkelig håp.
Jeg har gjennom livet møtt noen mennesker - hun er en av dem - som har gjort uutslettelig inntrykk på meg. Disse menneskene har det til felles at de har kommet gjennom dyp smerte – eller blitt stående midt i den – med en imponerende holdning: Trygghet, takknemlighet, ofte med en påfallende mangel på misunnelse overfor andre som har det lettere. Og med en underlig hvile i Gud …
Job i det gamle testamentet eide dette samme håpet – og uttrykte det slik: ”Jeg vet at min gjenløser lever; og som den siste skal han stå fram på jorden. Når det ikke er noe igjen av min hud, og mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg skue Gud. Jeg skal se ham med egne øyne, jeg selv og ikke en fremmed. Å, jeg fortæres av lengsel!”
Job hadde blitt fratatt alt som betydde noe for ham. I utgangspunktet var han en rik mann med stor familie. Så ødelegges hans livsverk, barna dør, og han selv rammes av sykdom. Job står ribbet tilbake – omgitt av det han selv kaller for ”plagsomme trøstere”, venner som pøser på med forklaringsmodeller. Midt i denne smerten og ensomheten uttrykker han det vi akkurat leste: En sterk proklamasjon av håpet!
Vi lever i en verden der vanskeligheter og motgang er en realitet. Midt i det vil nok de fleste av oss si at vi har det godt – borgere som vi er i et av verdens rikeste land. Men alt det håndsfaste som gir oss den daglige tryggheten, kan endres. Helsa vår har vi begrenset påvirkningskraft på, og nettverkene våre er mer sårbare enn vi våger tenke på. Det skal lite til før mye rundt oss raser. Om så skjer; Hva er da mitt håp? Hva hadde Job og venninna mi som bar dem gjennom den motgangen som tok fra dem alt det håndfaste som ga livet verdi?
De hadde festet sine dypeste røtter i noe uforanderlig. I noe annet enn materielle ting, en nåsituasjon med god helse og øyeblikk av famlielykke. Vi skal verne om og glede oss over alt dette, men kanskje den virkelige takknemligheten for alt det gode vi har, forsterkes om vi aksepterer sårbarheten som omgir det hele og fester vårt liv og alt vi gledes over til Han som aldri endres? ”Jeg vet at min gjenløser lever”, sa Job. Venninna mi kalte ham Jesus. Begge visste at når alt dette som vi kaller livet, er over, ville han være der – med evighetshåp.
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører den britiske salmen ”O bli hos meg” i Kjetil Saunes’ versjon.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon