Å kaste seg ut i fallskjerm møter nok behovet for spenning hos noen, men det møter ikke et eksistensielt behov hos oss. Å hive seg ut i det og involvere Gud i livet, kjennes nok minst like risikofylt for de fleste, sier Tonje Haugeto Stang.
Teksten er fra Jes. 30, 15-18.
”Jeg har hoppa i fallskjerm”, erklærte en av våre bekjente da vi spurte om han hadde hatt en god sommerferie dette året. Det glitra i blikket; Han var helt klar i konklusjonen: ”Det skal jeg gjøre igjen!” Ingen ting i meg misunner ham! Grensesprengende opplevelser av den typen har aldri fristet meg. Bare nølende tar jeg mindre sjanser - når mennesker som kjenner meg godt lover at ”dette kommer du til å like”.
Skal jeg prøve noe nytt, må jeg altså være sikker på at det er verdt det. At det vil bli minneverdig eller at det vil møte et behov jeg egentlig har. Helst begge deler. Derfor forstår jeg mennesker som nøler med å slippe Gud løs på livet sitt dersom de har levd uten å vie ham særlig oppmerksomhet i tjue, tretti eller femti år…
Å hoppe i fallskjerm eller reise til et eksotisk sted og spise lokale spesialiteter er da ingen ting mot å satse på et helt nytt livsgrunnlag. Skal man det, trenger man å vite at ”det jeg slipper løs på livet mitt nå, møter et behov jeg har – og det vil være verdt det”.
Et grunnleggende spørsmål må da bli dette: Hvem er Gud – han som jeg nå vurderer om jeg skal involvere i mitt liv og min hverdag? Dagens tekst gir oss en liten del av svaret på det spørsmålet. Kanskje den viktigste brikken i bildet av Gud…
”Herren stunder etter å være nådig mot dere”, står det. Han er altså en Gud som lengter… Det er noe Gud er ”helt på tuppa etter”, for å si det på en annen måte. Han vil vise nåde. Guds vilje er rettet mot èn bestemt handling: Å gi oss sin betingelsesløse kjærlighet!
Å kaste seg ut i fallskjerm møter nok behovet for spenning hos noen, men det møter ikke et eksistensielt behov hos oss. Det er moro og minneverdig. Punktum.
Å hive seg ut i det og involvere Gud i livet, kjennes nok minst like risikofylt for de fleste. Kanskje fordi at når beina igjen møter bakken, skjer det på et helt annet sted – et helt annet grunnlag enn det du dro fra. I Guds verden! Er det verdt det? Møter det reelle behov i livet?
Mitt svar er ja! Det møter et reelt behov for akseptasjon av hvem vi er og tilgivelse for det vi gjør feil. Og det er verdt det. Fordi Gud er for oss! Han elsker oss på tross av at vi gjør underlige valg og roter med livet, og han tilgir igjen og igjen. En slik Gud trenger jeg. En som stunder etter å være meg nådig og som derfor ”reiser seg og vil vise miskunn”.
Vil du skrive e-post til Tonje Haugeto Stang, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører F. W. Fabers salme ”Å kor djup er herrens nåde” framført av Gandal pikekor og Harmonietta.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon