Teksten er hentet fra Hebr. 13, 1-6.
Jeg har lagt fra meg brillene mine. Mysende går jeg rundt og ser verden litt i tåka, men føler for øyeblikket at jeg er litt mindre skvetten!
Grunnen er ei lita jente på fem. Det var snakk om noe så vanskelig som Guds allstedsnærværelse. Hun brukte bare litt andre ord på det.
Hun sa følgende: Jesus passer på alle mennesker. Han er overalt. Og akkurat nååå……..så sitter han på brilla di!!
Og jeg klarer ikke slippe den tanken: Jeg går rundt med Jesus på brillekanten. Og svetter! For det som engang var en barnetro - en liten juvel i hendene mine - full av tillit og trygghet - er blitt godt oppdradd.
Og veeeeldig usikker på om det er en god ting å ha Jesus på brillekanten…
Hvis han ser det jeg ser - så ser han også alt det jeg gjør…med det jeg ser. Og det er da jeg skjønner at jeg er i trøbbel!
Når jeg i tillegg en tidlig morgen leser Paulus sine ord i Hebreerbrevet kap. 13 : , er jeg ikke lenger sikker på om det er trekk som får gardinene til å blafre. Der står det: ”Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen, uten å vite det, hatt engler som gjester”.
Det går opp for meg at hvis jeg virkelig har Jesus på brillekanten og engler i huset ,så er jeg usikker på om han er fornøyd med NOE SOM HELST av det han ser.
Og at det ikke bare handler om mitt syn på meg selv, men hva jeg spekulerer i at andre tror om meg og hva jeg faktisk tror om DEM.
La kjærligheten til brødrene holdes levende, sier Paulus. Og dermed sitter vi med et helt vanvittig problem i fanget: Vi lar troen blir den største barrieren i møte med Gud.
Ikke fordi den ikke er der, men fordi vi ikke makter å utøve den! Vi makter ikke kjærligheten til nesten. Og med Jesus på brillekanten og engler i de tusen hjem går dette neppe upåaktet hen…
Jeg møter ikke mennesker med tanken ”Jeg vil deg godt”, men med et skeptisk ”Vil du meg godt?”. Det blir det ikke mye gjestfrihet av!
Og Jesus sitter på brillekanten og prøver febrilsk å gjøre seg forstått av sitt skaperverk. Da leser jeg videre i Hebreerbrevet 13. Paulus sier: ”Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.
Hva kan da et menneske gjøre meg?”
Jesu kjærlighet er ikke oppdradd eller kritisk. Guds kjærlighet frykter ikke mennesket.. Den inkluderer de gode og de ufordragelige, de omsorgsfulle og egoistiske.
Det er en kjærlighet vi ikke klarer å forstå. Fordi den er guddommelig!!
Den åpner alle dører. Og ber oss inn. Jesus er min hjelper - så hva kan vel et menneske gjøre meg?
Jeg griper brillene og plasserer dem der de hører hjemme. Så går Jesus og jeg ut for å åpne døra! Og jeg tar meg i å tenke at jeg håper at jeg er verdig den æren det er å ha en engel i huset uten å vite det…
Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Jesus eg er liten”, sunget av Hildegunn og Ingelin Garnes Reigstad, tekstforfatteren Haldis Reigstads barnebarn.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon