Teksten er hentet fra Luk. 1, 59-80.
Soloppgang… Kjenner vi noe meir symbolmetta? Soloppgang!
Noe vi har drømmer og håp om, for da veit vi at den nye dagen er her! Vi få en ny dag i gave – kanskje er den blank og har fargestifter. Rein er den iallefall, som i ubrukt – bare til å ta i bruk. For å rette opp feil i fra i går, for å gjøre om igjen, eller for å gjøre det som var latt ugjort.
Det handler om sjanse – derfor blir vi så letta – så det var ikke for seint! Og her er mulighetene, med arkene, fargestiftene, sekundene, minuttene, timene. Og vi kan kjenne ei takknemlighet der i soloppgangen – vil ta muligheta i bruk, springe ut, finne steiner som er gode å ha i handa, balansere forbi de kvasse klippene. Bare være der – i soloppgangen – la den flomme, la den skinne!
Og så er det mer, noe anna. Når det demrer i rosa og blått, når mørket slipper taket etter den lange natta – sjøl om sommeren kan den være lang...
Idet mørket slipper taket der ute, og lyset kommer inn – først som ei skjør stripe, så vokser den seg breiere og tryggere. Men vi veit det er skjørt. Vi veit det er skjørt, men det er på den skjøre, vekslende stripa mellom lys og mørke livet utfolder seg. Og vi veit det går an å leve her, vi må bare huske at det veksler, at mørket kommer tilbake. Vi må bruke lyset mens vi har det. Ikke skusle det bort.
Det er forventning knytta til soloppgangen, i konkret og symbolsk betydning: Vi bygger våre kirkehus sånn at alteret vender mot øst, der sola står opp, i forventning om Kristi gjenkomst.
Vi hugger en soloppgang inn på gravsteinen til våre kjære, døde, og sier med det at vi ønsker både dem og oss lys, ikke mørke. Og det ligger et ønske om et framtidig møte – nettopp i lys av soloppgangen:
” Slik skal lyset fra det høye gjeste oss som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre føtter inn på fredens vei.”
Sakarja, døperen Johannes sin far, profeterte disse ordene da han hadde fått talens bruk igjen etter Johannes sin navnefesting.
Og jeg tenker at alle de forventningene vi har, alle erfaringene, alle drømmene, håpene som handler om soloppgangene i våre liv og hva de betyr - de gir oss ei mulighet til å forstå noe grunnleggende om Gud:
Like sikkert som sola står opp i øst, er Gud hos sitt folk. Sånn som sola skinner mørket bort, skal Gud være med i mørke og dødens skygge med sitt lys.
Og våre føtter kan finne fredens vei – sjøl der det kjennes skjørt og utsatt.
Sjøl der livet brytes finner morragryet fram.
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Berg og båre”, og det er Kari Bremnes som synger.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon