Teksten er hentet Salme 32, 1-5.
En gang mens jeg var på vei inn i kirken for å holde gudstjeneste, fikk jeg følgende råd av en i menigheten: ”Snakk ikke så meget om synd, da pastor. Livet er sannelig trist nok som det er”.
Uff ja. ”Synd” høres ut som et tungt og trist ord. Er det ikke andre og lysere toner vi trenger å høre i gudstjenesten en søndag formiddag eller i radioandakten en fredags morgen?
I dagens tekst møter vi et menneske som snakker om synden, men som ikke er trist, men tvert om fylt av glede: Vi leser fra Salme 32:
Salig er den som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er det menneske som Herren ikke tilregner skyld, og som er uten svik i sin ånd. Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort, jeg stønnet dagen lang. For din hånd lå tungt på meg dag og natt. Min livskraft svant som i sommerens hete.
Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: «Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld.
Her møter vi en som vet han har gjort noe galt, og kjenner hvordan ansvaret og skylden henger seg fast ved ham og trekker ham ned. Desto større blir da gleden når synden ikke bortforklares eller unnskyldes, men bekjennes for Gud.
En dame kom en gang til presten og ba om å få gå til skriftemål. Hun måtte bekjenne en helt konkret synd som hun gjorde for lenge siden, og som ikke gav henne fred. Tiden leger nemlig ikke alltid alle sår, og dette såret ville ikke gro. Dag etter dag, og natt etter natt hadde hun bedt Gud om tilgivelse. Men hun fikk ikke fred.
Så fortalte hun det som det var, uten unnskyldning, og bad en bønn om Guds tilgivelse. Og presten la hånden på hodet hennes og sa: ”Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”.
Hun reiste seg, tørket noen tårer, og tok på seg kåpa. I det hun gikk ut sa presten: Nå må du love meg å ikke be Gud om tilgivelse for dette noe mer. For denne synden er tilgitt. Gud er ferdig med den.
Lettelsen lyste i ansiktet hennes da hun utbørt: ”Er det sant? Er det virkelig sant?”
Hun hadde erfart at det å snakke sant om synd ikke bidrar til å gjøre livet trist, men tvert om skaper glede.
Hun kunne gjøre ordene fra Salme 32 til sine:
Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: «Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld.
Vil du skrive e-post til Halvor Nordhaug, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Gud skal allting laga” med Bodø Domkor.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon