Det kan være utfordrende å kjenne på vår litenhet, avhengighet og sårbarhet. Men også godt. Fordi noen favner oss og bærer oss – uten å ta fra oss det ansvaret vi selv klarer å bære. Gud gjør oss ikke mindre enn vi er. Og Gud vil også at vi skal få være oppreiste, trygge, frie mennesker, sier Sunniva Gylver.
Teksten er hentet fra 1. Kor. 15, 6-11.
Jeg leste en bok en gang: En mann på en strand i Egypt. Han kaller seg u-troende. Han har et anfall av troslyst. Han leser Matteus-evangeliet. Og tenker at den troen han finner der, er et elitefenomen: De ydmykes elite. Så liten orket han ikke bli.
Jeg har møtt mange mennesker som kjenner det sånn. At det å være kristen handler om å føle seg mest mulig liten, svak og elendig. Jo mer klar over egen tilkortkommenhet, jo frommere. For da blir vi liksom mer klar for Guds storhet og hjelp og tilgivelse. Men så små orker de ikke bli. Det kan jeg skjønne.
Når jeg sitter og leser gjennom brevene til Paulus i Bibelen, kan det se ut som en mann med et ganske forvirret selvbilde. På den ene siden snakker han om seg selv som den ringeste av apostlene og et ufullbåret foster; en som ikke gjør det gode han vil, men bare det onde han ikke vil.
På den andre siden kan han forsvare seg selv i nesten patetiske ordelag, som en apostel som ikke står tilbake for noen i åpenbaringer, kunnskap, evner til å gjøre mektige tegn og under, omsorg, lederevner, mot og utholdenhet. Så var han tydeligvis en mann som våget mye, berørte mange og satte sterke spor.
Jeg tror vi må tåle å være små og avhengige i møte med Gud. Ikke fordi Gud har behov for å dukke oss og holde oss nede. Men fordi vi faktisk er små og avhengige. Det er bare så lett å glemme for noen av oss i denne delen av verden, hvis vi opplever oss å ha kontroll på det meste.
Det kan være utfordrende å kjenne på vår litenhet, avhengighet og sårbarhet. Men også godt. Fordi noen favner oss og bærer oss – uten å ta fra oss det ansvaret vi selv klarer å bære. Gud gjør oss ikke mindre enn vi er. Og Gud vil også at vi skal få være oppreiste, trygge, frie mennesker som føler oss elsket og bekreftet og som våger å ta i bruk våre evner og muligheter. Det går an å bøye kne for den Gud som er større enn oss alle, uten å miste verdigheten. Fordi vi er elsket.
Men da må vi tåle at det snakkes sant om våre liv. Om vår storhet og litenhet. Om at vi rommer både godt og ondt. Om vår sårbarhet og vår styrke. Ja takk, begge dele.
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører CaisaStina Äkerström synge ”Morgonljuset” med tekst av Martin Lønnebo.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon