Det skjer noe underlig der utenfor hulen. En sterk og farlig storm farer forbi, et jordskjelv ryster grunnen under ham, en sterk ild flammer opp, men i ingenting av det var Gud, sier Bibelen. Alt dette voldsomme som Elia hadde vært en fanebærer for når det gjaldt å bevise Guds eksistens, var ikke Gud selv, sier Hilde Sanden.
Teksten er hentet fra 1. Kongebok 19, 9B-13.
Profeten Elia har vært en kjempe for Gud. Han har trosset de utroligste utfordringer, ikke bøyd av for motstand. Han har engasjert seg til de grader for å vise omverdenen hvor mye Gud er til å stole på. Etter en voldsom kraftsanstrengelse blir motgangen plutselig en dag for stor. Han er utbrent. Han møter veggen så hardt at han bare har lyst til å dø.
Når Gud likevel forhindrer at han dør, vender han tilbake til fjellet Horeb, hvor han engang fikk sitt store kall, og kryper inn i en hule der. Han gjemmer seg for verden, bitter og innesluttet.
Den eneste han ikke kan gjemme seg for, er Gud. Gud spør: ”Hva vil du her, Elia?” Med andre ord: Hva er det som gjør at du vil rømme fra alt? Fortell meg det, selv om du vet at jeg vet det!
Elia er ærlig som før. Han sier det som det er. ”Jeg har brent for deg Gud, jeg har gjort alt jeg har maktet for at flere skal tro på deg, - men det har ikke nyttet. I stedet har det motsatte skjedd. Nå er alle borte, det er ingen som tror, - nå er det bare meg igjen, nå er det meg de vil drepe! Dette er jeg her for, - hva annet valg står igjen – enn å bli borte..?”
Det bor huleboerinstinkt i mange av oss når livet går imot. Vi går i dekning, orker ikke møte forventningen lenger. Vi har ikke mer å gi.
Gud forstår det. I sin store ømhet lokker han Elia ut av hulen, og ber ham bare stå og se at Gud går forbi. Han krever ingenting. ”Bare still deg opp for Guds åsyn!”
Det skjer noe underlig der utenfor hulen. En sterk og farlig storm farer forbi, et jordskjelv ryster grunnen under ham, en sterk ild flammer opp, men i ingenting av det var Gud, sier Bibelen. Alt dette voldsomme som Elia hadde vært en fanebærer for når det gjaldt å bevise Guds eksistens, var ikke Gud selv. De var bare uttrykk for hans makt. Først når den stille susingen høres, åpenbarer Gud seg direkte. Først da er Elia klar for å høre hvordan Gud vil lede videre - helt annerledes enn før.
”Bare i Gud er min sjel stille”, sier salmisten. Hos ham finnes rom både for motløshet og bitterhet. Bare hos ham kan bitterheten og motløsheten stilles til ro og byttes ut med fred.
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vir hører bandet Res-Q med sin fremføring av salmen ”Du far og Herre”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon