Snøklokka var en av de første vår-blomstene som våget seg fram. Trassig og modig strakte den på seg, midt i de siste rester av snø som enda lå igjen noen steder.
Snøklokken er modig. Den tar sjanser selv om den kan risikere tilbakefall. Den våger på tross av utrygghet og usikkerhet. Snøklokken trosser de mulige farene og tar sjansen på å strekke seg stolt mot lyset,- full av trassig livsvilje.
En bekjent av meg som for noen år siden strevet med livet, skrev et brev til meg hvor hun beskrev snøklokken og sammenliknet seg med den; - ” Kan den lille blomsten strutte av en sånn livsvilje, så kan vel jeg også”, skrev hun, og så la hun til; ”Jeg vil også strekke meg mot lyset på tross av alt som har hendt ”.
Selv om vi av og til kan føle at livsmørket, livskulden og det ufattelige til tider kan virke som det tar overhånd,- så er ingen situasjon fullstendig håpløs eller uten muligheter.
Det hadde hun som skrev brevet til meg også knyttet sine forhåpninger til. ”Spirene til det gode liv har jeg også inni meg, skrev hun. Det vet jeg selv om frostnettene har vært harde og kalde”.
Brevene fra min venn minner meg om det trassige håpet. Om modig å kjempe videre. Om ikke å gi opp. Om å se håp og muligheter uansett hvor dystert det kan virke.
Ingen av oss kan gå gjennom livet uten å måtte møte det uventede og ubehagelige. Frostnetter og uventede endringer hører livet til. Det kan handle om sorg, adskillelse, sykdom, ensomhet eller annet som tapper på livskreftene.
Men håpet og livsviljen er uansett som nedlagte frø og spirer i oss som ingen situasjon kan ta fra oss. Det handler om å makte å hente fram håpsfrøet.
For uten håp dør menneskene.
Håpet er som snøklokken. Som våger seg fram, som strekker seg mot lyset selv om det enda kan være kaldt og selv om frostnetter enda kan ramme.
Å tro på Gud handler om at håpet er sterkere enn resignasjonen, at livet beseirer døden og at godheten overvinner ondskapen.
I Paulus brev til Romerne skriver han; ”Måtte håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike i håp ved Den Hellige Ånds kraft”. (5.13).
* * * *
Vi hører Bjørn Eidsvåg synge ”Ein fin liten blome”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon