Teksten er hentet fra Jesaia 40, 9-11.
Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, jeg. Et av våre barnebarn holdt fast i hånda mi på vei hjem fra barnehagen. Sliten, sulten og skitten subbet han på fortauet og så frem til noe godt.
Hjem. Ordet har i utgangspunktet en positiv valør, men vi vet at dette ikke stemmer for alle.
Da våre døtre var små var det ofte flere venninner møtte låst dør etter skolen frem til mamma eller pappa kom fra jobben. Det gjorde inntrykk.
Hjem. Noen har ett hjem, stadig flere barn har to hjem, et hos mamma og et hos pappa. Nærmere 30 000 barn i vårt land opplever hvert år at mamma og pappa flytter fra hverandre.
Mange barn venter og håper på fosterhjem, noe det er for få av. Hjem, det handler vel egentlig ikke om antall steder. Det avgjørende er innholdet, opplevelsen, tilhørigheten . At dette er mitt, åpen dør, trygghet, varme, skjerming, ro.
Å være hjemløs er dramatisk. Det var faktisk overskriften over dagens tekst som stoppet meg. Det står: Herren fører folket hjem.
Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.
Et vakkert bilde.
Jeg har blitt kjent med en voksen kvinne som sier hun nylig har funnet noe som på en helt ny måte har fått brikkene på plass i hennes liv. En ro midt i et stort tap i sitt liv. Hun forteller at det som omgir henne nå, er et nærvær av noe som hun gradvis våger å kalle Gud. Tett på hverdagen, tett på sorgen er han der , og hun våger forsiktig å åpne opp for kommunikasjonen oppover. Ingen mennesker har dyttet prosessen, hun bare opplever det så konkret og sier.
Jeg er på plass nå, her hører jeg hjemme.
Er den åndelige lengsel i vår tid egentlig hjemlengsel? Tenk om det er sant, at først når vi finner Gud, er vi på alvor hjemme.
Vil du skrive e-post til Marie Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører koret Divisi med deres versjon av Gøte Strandsjøs salme ”Som når et barn kommer hjem om kvelden”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon