For alle oss som snubler og stotrer oss gjennom troen, er det egentlig en sann fryd å møte slike historier som i dag hvor Jesus virkelig må streve for å overbevise sine venner om at han virkelig lever og er til stede. "Se på mine hender og mine føtter; det er meg," sa Jesus til dem. Har du vansker med å tro at Jesus virkelig sto opp fra de døde? Ta det med ro: Han er like levende uansett hva du og jeg tror, seir Øystein Brinch.
Teksten er hentet fra Lukas 24, 36-43.
Fremdeles husker jeg – tror jeg – første gangen jeg ble narret april. Jeg var ganske liten, jeg hadde ikke begynt på skolen, og jeg tror det var mor som gjorde det. Det var tross alt hun som var hjemme med broren min og meg. Det var den klassiske og uskyldige med det store hullet i buksebaken og jeg snudde og vred meg for å se på katastrofen. Så var det løgn og oppspinn, alt sammen. Mor hadde løyet! – men jeg slo meg litt til ro da hun forklarte at 1. april var den eneste dagen i året da vi hadde lov til å narre hverandre.
Det er bare det at siden den gang har jeg faktisk hatt litt vanskeligheter med "practical jokes" på tross av en for øvrig velutviklet sans for humor – de som kjenner meg påstår at jeg har ledd flere ganger i mitt liv... Men det å bli holdt for narr, eller holde andre for narr, ligger ikke helt for meg. Jeg håndterer det ganske dårlig, faktisk. Og i månedsskiftet mars-april er jeg alltid grunnleggende mistenksom.
Jeg skjønner derfor kretsen rundt Jesus fullt ut da de nektet å tro at han hadde stått opp fra de døde – selv da han sto lys levende foran dem en dag. Om de oppfattet det hele som en dårlig spøk, skal være usagt, men det er egentlig ganske interessant at Det nye Testamente har ganske mange og tydelige beretninger om at disiplene ikke helt trodde på dette med oppstandelsen. Den såkalte "tvileren Tomas" var slett ikke den eneste.
I den oppgitte teksten for denne dagen forteller Lukas faktisk om at Jesus måtte gi seg til å akkedere med en hel flokk mistroiske disipler og det på tross av at Maria Magdalena hadde fortalt at hun hadde sett Jesus; flere andre mente også de hadde møtt ham. Men det hjalp bare ikke. Nå var det de to som hadde møtt Jesus mens de var på vei til Emmaus, som fortalte de andre om hendelsen.
Da står Jesus midt iblant dem og sa som han pleide: "Fred være med dere!" Jeg kan bare si med én gang: Jeg hadde trodd noen prøvde å holde meg for narr hvis jeg hadde vært i disiplenes sandaler. Og jeg har heller ikke veldig stor sans for dem som påpeker at jeg kanskje kunne utvise litt større tro og tillit i møte med det uventede.
Og for alle oss som snubler og stotrer oss gjennom troen, er det egentlig en sann fryd å møte slike historier som i dag hvor Jesus virkelig må streve for å overbevise sine venner om at han virkelig lever og er til stede. "Se på mine hender og mine føtter; det er meg," sa Jesus til dem. "Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har." Dermed viste han dem sine hender og føtter. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: "Har dere noe å spise?" De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på...
Har du vansker med å tro at Jesus virkelig sto opp fra de døde? Ta det med ro: Han er like levende uansett hva du og jeg tror...
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Haslum Minising synge Anders Frostensoms salme ”De trodde at Jesus var borte”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon