Teksten er hentet fra Joh. 11, 17-27.
Jeg har lest en merkelig samtale. Det er Jesus og Marta som snakker sammen. Og Marta vil gjerne forstå. Hun vil snakke med Mesteren. Men hvordan skal man egentlig forholde seg til en som uten videre sier: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø." Det er et av disse helt sentrale Jesus-ordene som beskriver forholdet mellom liv og død, tid og evighet.
Marta og søsteren Maria bodde sammen med broren Lasarus som plutselig var blitt syk og døde. Og Jesus kom for sent til å kunne hjelpe ham.
Omsider er noe i ferd med å skje. Søstrene har fått bud om at Jesus nærmer seg og Marta går ham i møte for å snakke med ham. Maria er knust av sorg og nekter å gå noe sted. Hun vil tydeligvis i hvert fall ikke møte Jesus akkurat nå. Det blir kanskje for vanskelig. Men sin vane tro er Marta en handlingenes kvinne og vil ta Jesus i skole. "Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død," sier Marta til ham.
Det er da å gå ganske rett på sak? Ikke mange høflighetsfraser, ikke mye ydmykhet i møte med Jesus. Og når elendigheten først får inn en bredside i livet, er det faktisk en del mennesker som reagerer uten dannelse og ydmykhet. Raseriet tar over styringen for å kamuflere sorgen og fortvilelsen. Det er kanskje ikke en direkte intelligent reaksjon, men ikke helt uvanlig hos en del mennesker.
Kanskje trekker jeg teksten litt for langt, men jeg kan ikke unngå å se for meg en rasende kvinne i møte med Jesus denne dagen. Hun elsket Jesus, hun stolte på ham. Hun trodde på ham. Men hun var fra seg av sorg og skuffelse.
"Din bror skal stå opp," sier Jesus. "Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag," sier Marta. Jeg hører fremdeles i det minste utålmodighet. Så sier Jesus dette om at det er han som er oppstandelsen og livet og så videre. Og til slutt svarer Marta noe som jeg synes er like merkelig fordi det virker så forbeholdent. Jesus sier: "Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?" Det forekommer meg at spørsmålet hans til Marta er ganske direkte.
Men det er akkurat som det slett ikke er en tillitsfull tilhenger som svarer, men et menneske som ønsker å være Jesu venn, men som har sine sterke forbehold. Hun svarer ikke direkte på spørsmålet, men omgår det; det er nesten som om hun svarer på et annet spørsmål: "Ja, Herre," sier hun, "jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden." Hun sier ingenting om en oppstandelse.
Jeg opplever at vi i denne fortellingen møter et menneske – en kvinne – som ikke tar alt for gitt – som ikke er klippefast i troen hele tiden. Men som likevel ønsker å bekjenne seg til Jesus. Kanskje er det flere av oss som har det slik...
Vil du skrive e-post til Øystein Brinch, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører fra IONA-felleskapet i Skottland - Kristina Jølstad Moi synge ”I tro og tvil”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon