Det var en harmonisk morgen i byen La Manga i Spania. Ungene var i godt slag, og tilbød seg å lage frokost. Ja, stemningen var rett og slett lystig denne iskalde morgenen. Ikke ante jeg at de hadde en plan. Jeg tok deres velvilje i beste mening, og kjente på en enfoldig glede over å være fatter til en sånn gjeng. Mari hadde kjøpt ny shampo til meg, fortalte hun.
En spansk blanding av shampo og balsam som var ”sinnsykt bra for håret”. Jeg kikket på den hyggelige plastflasken med blomsteretiketter og tenkte at det er godt å ha fått voksne unger som begynner å gi noe tilbake. Jeg gikk under dusjen og fylte håndflaten med den spanske shampoen. Den var litt tykkere i konsistensen enn vanlig, men det skyldtes vel blandingen med balsam, tenkte jeg og la en skikkelig mengde i håret.
Tungt var det å gni den inn og lite skummet det. Jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært en utrolig enfoldig narr, ikke første april, men første mars. Jeg freste og skjelte ut ungene som hadde gitt meg denne hersens flaska med tyntflytende honning mens fire tyveåringer holdt på å dø av latter.
Følelsen av å bli gjort til latter er grei å håndtere i en dusj i Spania med honninglukt og en følelse av å ha smurt inn hele hode med gyllenbrunt klister. Jeg bidro forresten med denne hendelsen til underholdning på resten av turen. Men følelsen av å bli gjort til latter, bli lurt, dumme seg ut for verden er slett ingen god erfaring i andre sammenhenger.
Politikere, idrettsstjerner, kirkeledere og andre forteller mye om den ekle følelsen av å bli gjort til skamme, hengt ut som dåre eller latterliggjort som en narr. Mange har hatt så traumatiske opplevelser at de har trukket seg fra offentligheten, gått inn i tunge depresjoner eller endog endt livet for egen hånd.
Da Jesus entret arenaen for 2000 år siden, håpet hans støtteapparat, disiplene, at de skulle oppleve litt suksess og glamour. Det må da bli stas når Messias kommer til landet og byen. Men hva slags steder var det han valgte ut? Først den uanselige fjellbyen Nasaret med motstandskamp og spetakkel. Deretter den beskjedne byen Betlehem som ble mest kjent fordi det ikke var plass i herberget.
Og gangen mot Jerusalem endte ikke i et palass, men på Golgata der Han dør, forlatt av Gud og mennesker. Disiplene lengtet etter en cool Messias, men ble isteden disipler av en mann som Bibelen nettopp kaller ”fool”. En dåre, en narr som ble gjort til latter og skam.
Hvis Gud hadde søkt råd hos markedsføringseksperter, ville en jo trodd at Han hadde lagt opp en frelsesplan som hadde imøtekommet jødenes ønske om tegn og under og grekernes behov for visdom.
Guds tanker var helt annerledes.Paulus sa da også: ”Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand”.(1.KOR 1,22-23) I den Engelske Bibelen står det: ” We proclaim Christ crucified, a stumbling block to Jews and foolishness to Gentiles”.
For noen år siden var jeg i England en påske, og det falt seg slik at langfredag falt på første april. Den engelske presten Kenneth Leech talte om den virkelige Aprilsnarr, Jesus Kristus som ble gjort til latter fordi han var fool i menneskenes øyne og ikke så cool som menneskene forventet. ”Fri og bevare oss for en cool Kristus som mener det samme som alle oss andre”, sa en kvinne forleden. ”Da går det jo til helvete med oss alle! Vi trenger en frelser som tenker på andre, ikke en cool etterplaprer som kun er opptatt av seg selv”. Det er derfor vi i påsken begir oss mot Jerusalem.
Vil du skrive e-post til Per Arne Dahl, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører påskesalmen ”Se vi går opp til Jerusalem” framført av SKRUK.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon