Teksten er hentet fra Apg. 4, 31-37.
Jeg hadde en periode i oppveksten da jeg daglig bad om å få slippe å tale i tunger. Det er kanskje ikke noen vanlig bønn. Men jeg hadde vært på noen møter som skremte meg. Jeg kjente meg liten og utenfor. Det hang ett eller annet udefinerbart åndelighetskrav i lufta, og jeg hadde en uggen følelse av at jeg ikke nådde opp. Jeg var ikke kristen nok.
En av mine åpenbare mangler var at jeg ikke talte i tunger. Og i trass bad jeg da om at jeg heller ikke skulle få tungetale. ”Det må da vel være mulig å være kristen uten!”, sa jeg til meg selv – og til Gud. Den hellige ånd var blitt skremmende og fremmed for meg, og tungetalen var selve symbolet på det. Jeg knytta Den hellige ånd til kaos, uten at noen skal få skylda for det.
Det er lenge siden jeg slutta å be den bønna om å ikke få tungetale. Det er lenge siden jeg ble venner med Den hellige ånd. Når jeg forteller historien nå, så er det fordi jeg har skjønt at mange andre har hatt det litt på samme vis som jeg. Hva setter det i gang av tanker og følelser i deg, når jeg snakker om å bli fylt av Den hellige ånd?
Dagens tekst handler om en gjeng som sitter sammen og ber, og så blir de alle fylt av Den hellige ånd, står det. Hvordan gir det seg uttrykk, tror du? Ikke i uhyggelige stemninger og utilstrekkelighetsfølelser i alle fall.
”De talte Guds ord med frimodighet. Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn, og ingen kalte det han eide for sitt eget; de hadde alt felles.”
Tre ting skjer her når de blir fylt av Den hellige ånd, ser det ut til. For det første; Dette med frimodighet. Det overrasker kanskje ikke. Noen av dere tenker sikkert umiddelbart på mennesker dere har møtt, som dere synes har vært litt drøyt frimodige i sin trosformidling; så frimodige at de virka overkjørende. Men det står ikke noe om overkjøring her. Det som kjennetegna dem var dette: ”Stor nåde var over dem alle.” De bar altså med seg en raushet på Guds vegne; et budskap om tilgivelse, gjenoppreisning og nye sjanser: Stor nåde var over dem alle. Dette var og er effekten av Den hellige ånd!
Og dernest: Enhet. Dette blir litt av en programtale for den kristne verden. Alle som er kristne har Den hellige ånd, og vi er altså ett. Men det virker ikke som om Han er helt ferdige med oss ennå. Det er et stykke igjen - til vi er ett i hjerte og sinn...
Og til slutt dette med at de hadde alt felles. I teksten er det linje opp og ned med deling av goder. Ingen led nød. For de delte alt. Noe å tenke på, for oss som lever i den priviligerte delen av verden...
Den hellige ånd er ikke nifs eller kaotisk, men kanskje trenger vi tid til å bli kjent? Teksten i dag skal hjelpe oss med det. Den minner oss om at frimodig nåde, enhet og generøsitet – det er effekten av å bli fylt av Den hellige ånd. Det høres ut som om det er et langt lerret å bleke, synes jeg. Men jeg liker det jeg hører, og jeg tror jammen jeg kunne tenke meg at Den hellige ånd skulle jobbe mer i meg framover...
* * * *
Vi hører Sondre Bratland synge ”Grip du meg, heilage Ande” - en finsk salme, oversatt til norsk av Jan Ove Ulstein.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon