LYD OG VIDEO

Hør andakten 2/3. [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra 2. Kor. 12, 7-10.

“Jeg har kjent hva svakhet er, jeg har vært der hvor ingenting kjennes, hvor det ikke er kraft i kroppen, ingenting slipper inn, ingenting slipper ut. Ingen slipper inn. Jeg slipper ikke ut Svakhet kan kjennes som ingenting. Det er en veldig merkelig følelse å kjennes som ingenting. Bare svak, svak, svak.” Blikket hans hang i veggen ved siden av meg, akkurat som om det ikke nådde fram til meg. Han hadde akkurat krefter nok til ordene

Et anna møte, ei anna historie: Ei historie om et møte med styrke. Det var akkurat som om styrka lå som et skjold rundt henne der vi satt og skulle sortere noen kronglete tanker. Hun hadde alltid fiksa alt. Vært flinkest, tatt mest ansvar, fronta saker, forsvart de som ikke kunne forsvare seg sjøl. Og nå satt hun der, med styrka si som et skjold, som holdt henne sammen. Hun visste den var synlig, som den alltid hadde vært, men det stemte så dårlig med det hun kjente inni seg. Som var en eineste stor følelse av redsel for å bli avslørt og å briste. Og det slo meg igjen hvor ødeleggende styrke kan være, at den kan bli vår største svakhet.

Styrke - svakhet. Svakhet - styrke. Jeg merker hvor lett det er å tenke på det som motsatte krefter, nærmest krefter som drar i hver sin retning. Enn om det heller er sånn at de utfyller hverandre. Når Paulus skriver til Korinterne at “når jeg er svak, da er jeg sterk”. da tenker jeg at han sammenfatta noe bra for oss. I erkjennelsen av at vi er sammensatt, vi er vekslende - og at jaget etter det perfekte, det uangripelige, er som jag etter vind. Det holder oss opptatt, men fører ikke noe sted. Det er i vår tilstrekkelighet vi rammes og kommer til kort - ikke i vår utilstrekkelighet.

Paulus hadde ei torn i kjødet, slik siterer vi han ennå. Hans legemlige, kroppslige svakhet skulle minne apostelen på at han var bare et menneske han også.

Erkjennelsen av at vi ikke er perfekte, selvoppfyllte, skaper et rom i oss, et rom for å sette oss i sammenheng med Gud, oss sjøl og medmennesker. Et rom i liv, hjerte, sjel og sinn hvor det er mulig for Kristi kraft å virke - bringe noe nytt, skapende og overraskende, bryte opp vårt eget, bryte opp redselen for avsløring, brist. Det er ei stor frihet i det å ikke måtte bære heile sitt liv, holde skjoldet på plass under alle forhold. Det ligger en stor velsignelse i det å kunne ta imot, rekke hendene fram. Glede venter for den som også tør å leve med savn.

Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.

* * * *

Maria Solheim syngerDagsland og Hillestads ”Sangen om gleden”.