Teksten er hentet fra Kol. 4, 2-6.
Slik du ber – slik er ditt liv med Gud. ”Vær utholdende i bønn” skriver Paulus i ett av sine brev. Bønnen er barometer for ditt åndelige liv. For slik som din bønn er, slik er du selv!
Ber du mye, da kjenner du på hvordan kontakten med Gud er viktig, og lever nær din frelser.
Ber du med iver, har du et engasjement og et mål i din tro. Ber du når du kommer på det, da er du mye til og fra i kontakten med Gud.
Har du ikke tid til å be, har du ikke tid til Gud.
Og glemmer du å be – da er du i ferd med å glemme de gaver Gud har gjemt i sitt hjerte til deg.
Alt dette var Paulus klar over – for han hadde bønnen som sin faste følgesvenn når han reiste rundt i Lilleasia og i Romerriket med evangeliet. Og hadde han bønnen med seg, hadde han Kristus med seg!
Fra fengslet, kanskje var det i Rom, skriver han til Kollosse:
”Vær utholdende i bønn, våk og be, med takk til Gud! Be også for oss, at Gud må åpne en dør for ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet; (for den skyld sitter jeg nå i fengsel.)”
Jeg vet ikke om du ber – eller når du ber, men jeg vet at hvis du ber åpner du for Kristi hemmeligheter. For flere av disse hemmelighetene er knyttet til bønnen. ”Be og du skal få” sier Jesus et sted, ”let, og du skal finne, bank på, så skal det lukkes opp for deg”.
Det er med bønnen som det er med livet. Når vi møter de grensene som forstanden ikke forstår og vi ikke mestrer, da er bønnen livets uttrykk for håpet og troen.
Den dukker opp – bevisst eller ubevisst, som et uttrykk for lengselen etter Gud og meningen i livet.
Derfor er ikke bønnen noe tryllemiddel. Den inneholder ingen magisk kraft som oppfyller det man ber om.
Men når en bønn stiger opp fra våre hjerter og våre lepper og våre tanker – hver gang åpnes det en slags kanal mellom Gud og meg. En kanal som fører Guds makt og Guds kjærlighet ned til meg og min nærhet.
Og Guds makt er den samme makt som en gang skapte vår verden – Guds kjærlighet er den samme kjærlighet som Jesus viste da han ga sitt liv for oss.
”Vær utholdende i bønn”.
Er det noe rart Paulus trygler sine venner. Gang på gang har han opplevd hvordan Gud åpnet veiene og løste krisene for ham. Ikke alltid slik han ønsket det, men slik at det ble til velsignelse.
Når jeg leser om Paulus og de første kristne og deres bønneliv, og tenker på mitt. Da tenker jeg, hva er det vi har mistet? Er det utholdenheten? Eller er det tilliten – troen på dens virkning? Eller er det roen?
Kanskje jeg trenger dette bønnebarometeret til å måle mitt kristenliv på!
Også kan jeg jo begynne på nytt. Kanskje den viktigste bønnen jeg kan be i dag er: ”Herre, lær meg å be?”
Vil du skrive e-post til Olav Dag Hauge, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland synge salmen ”Det er makt i de foldede hender”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon