Teksten er hentet fra Salme 119, 89-94.
Etthundreogsyttiseks vers. Så lang er den lengste av salmene i Salmenes bok. Jeg har begynt på den flere ganger, men aldri klart å holde konsentrasjonen helt til slutt. Den må leses i porsjoner. I katolske klostre ber de et lite avsnitt fra den hundreognittende salme hver dag under middagsbønnen. Da kommer de akkurat gjennom den på fire uker – før de begynner forfra igjen.
Salme 119 utmerker seg likevel ikke bare ved lengden. Den er også et helt usedvanlig stykke poesi, ualminnelig kunstferdig utført da den ble diktet – på hebraisk. Hadde du kunnet slå den opp i en hebraisk bibel, ville du sett det med det samme. De første åtte versene begynner med alef – første bokstav i det hebraiske alfabetet. De neste åtte versene begynner med bet, bokstav nummer to.
Og slik fortsetter det til de siste åtte versene, som alle begynner med den siste av de tjueto hebraiske skrifttegnene. Alfabetrim kalles denne diktformen. Som oftest er det bare ett vers til hver bokstav, men her har salmedikteren riktig slått seg løs i pur glede over alfabetets muligheter.
Det er tydelig at dikteren kunne sitt fag. Salme 119 er formfullendt – og dessuten stemmer form og innhold uvanlig godt overens. Hvert eneste av de 22 ganger 8 versene handler nemlig om hvor godt og sterkt og livsviktig Guds ord er. Hele salmen lovsynger Guds ord, Guds bud og befalinger, Guds rettledning og forskrifter. Hva kunne da passe bedre enn å ta hele alfabetet systematisk i bruk? Hver eneste av bokstavene får bidra til å male ut betydningen av å lese og lytte til Guds ord og gjøre som ordet sier.
Og ikke nok med det. I de åtte versene til hver bokstav, omtales Guds ord med åtte ulike ord og uttrykk. Dikteren tar liksom alle bokstavenes og språkets muligheter i bruk for å få satt ord på Ordet fra Gud – og i de versene vi leser i dag, er han kommet til bokstaven lamed – L:
I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen. Din trofasthet varer fra slekt til slekt; du har grunnlagt jorden, og den står fast. Etter din ordning står den fremdeles, for alle ting må tjene deg.
Hvis ikke din lov var min lyst og glede, gikk jeg til grunne i min nød. Aldri glemmer jeg dine påbud, for ved dem har du holdt meg i live. Frels meg, for jeg tilhører deg! Jeg spør etter dine påbud.
Merker du dikterens glede og begeistring? Kan du kjenne noe av det samme selv? Gleden over ord som varer fra slekt til slekt og holder verden oppe. Takknemligheten for de ordene som stikker dypere enn alt det overflatiske prat vi utsettes for. Ord som skaper ordning i tilværelsen. Ord som holder oss i live. Ord som kan frelse oss så vi ikke går til grunne.
Det er Guds ord som har slike krefter. Han skapte oss ved sitt ord. Han holder oss i live ved det. Han frelser oss gjennom det. Og kunne en salmedikter se det for tre tusen år siden, kan vi det ennå mer. For vi kan se tilbake på Ordet som ble menneske. Jesus kom til verden. Vi kan lese hans liv. Han viste oss i praksis hva Gud alltid har villet si.
Vil du skrive e-post til Knut Grønvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Per Inge Førde framføre sin egen sang ”Jeg vil gi deg ære”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon