Jeg må alltid høre nyheter, fordi nyheter alltid er i endring. Noen ganger til det bedre – andre ganger til det verre. I går kjente vi spor av lettelse, fordi antall norske personer savnet etter flodbølgen endret seg, så det er langt mindre enn fryktet. Det er det grunn til takke for. Vi skal imidlertid ikke redusere betydningen av tap som altfor mange personer i vårt land har lidd, eller glemme smerten til dem som har mistet sine.
Antallet døde og hardt rammede i andre land er ufattelig stort, og det endrer seg også, til det verre. Nøden er ubeskrivelig, og tallene knapt til å fatte. Når landskap blir sammenliknet med tilstanden etter atombombene i Hiroshima, da aner vi at det nesten ikke er spor av liv og håp.
Det gjør sterkt inntrykk at folk over hele jorden, og også i vårt land, har forstått at vi er forpliktet til å bidra og bidra mye. Aksjoner blir satt i gang av ulike grupperinger og det er flott. Som stat og som enkeltsamfunn kjenner vi et ansvar til å dele, så barn, unge og voksne kan øyne håp om en fremtid. Den må bygges opp fra grunnen av, blant mennesker som har lidd tap vi knapt aner rekkevidden av. Vi vet det vil ta lang tid, også etter at kameraene fra nyhetsformidlerne er flyttet til nye områder.
Det vil ta år å skape nytt livsgrunnlag for de som har mistet alt og som trues av sykdommer av ulike slag. Det utfordrer oss til å tenke langsiktig, men også til å tenke annerledes om fordeling og rettferdighet. Vi aner spor av at denne store mobiliseringen kan bli til en oppvåkning av hva verdenssamfunnet kan få til ved en bedre forvaltning av det Gud har gitt av ressurser.
Jeg tror ikke det er mulig å finne noen mening i en så enorm katastrofe som fant sted for 10 dager siden. Bildet av en Gud som den som straffer gjennom et jordskjelv finner ikke sin gjenklang i den kristne tro. Mange av oss roper likevel etter Guds nærvær i det håpløse og undrer på om han er fraværende.
Vi sitter tilbake med mange spørsmål som ikke har enkle svar. Gud er aldri borte, Gud er. Og når mennesker yter, gir, sliter og trøster, da bringer de Gud nær medmennesker. Midt i det meningsløse er Gud der, gjennom kjærlighet, innsats og hengivenhet som medmennesker viser for sin neste – i hardt og krevende arbeid. Det gir håp, midt i det håpløse. Når mennesker mobiliserer sammen, da kan mange under skje.
På vei til jobb i går kjørte jeg forbi den lokale skolen vår, tidlig på morgenen. Utenfor var der allerede tent mange levende lys, som skinte i januarmørket. Barn og voksne ble møtte med lys som gir uttrykk for det som ord knapt kan formidle: Omsorg, omtanke, medfølelse og også håp.
Så godt å se det, i mørket. Vi trenger å tenne mange lys i tiden fremover, til trøst og oppmuntring. Men også som en stadig påminnelse om at vi med Guds hjelp og hverandres innsats kan være med å lindre nød og holde håpet oppe for mennesker som lider, så de kan få fremtid og håp.
Vil du skrive e-post til Helga Haugland Byfuglien, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Skruk med solist Torunn Sævik i sangen ”Gi dem lys” skrevet av Eyvind Skeie og Galib.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon