Morgen etter morgen har vi våknet med den vonde følelsen.Hvordan de har hatt det som har hatt sine der og som har vært hjemme, er det vanskelig å forestille seg. Hvordan det var for dem som opplevde flombølgen, som forsvant fra sine og som har lett og vandret hvileløse, fortvilte, med et svinnende håp, kan vi knapt ane. I går visste vi at tallene ikke lenger bare skulle være tall, men navn, bosted, adresse og alder. Det ble en liste som vekket mange følelser.
For det første en viss glede over at det var langt færre enn vi hadde fryktet og til en viss grad forberedt oss på. Men mye mer ble listen en bekreftelse på: Jo, her er det mange, ikke minst barn og unge som har blitt tatt ut av tiden, brutalt midt i sol, glede og ferie.
De etterlater seg et usigelig savn sorg og smerte som nesten ikke er til å bære.Og barn og unge har mistet foreldre så de må bære smerten ved å se fremtiden i møte uten dem. Og mange som ennå ikke vet, og som venter videre…
Hva vi skal si og tenke? Det har sagt så mye dise dagene, så mye klokt, viktig og vist så mye omorg. Varme, medfølelse og godhet har vært utløst på en måte som har vært gripende. Det er godt og har stor betydning for dem, som nå vil bære på den store smerten av å ha mistet, som en del av sitt liv. Og også for oss, som har vært på noe mer avstand. Hver av de som er borte, har ansikt, navn, og mennesker som elsket dem.
De var enestående, umistelige og uerstattelige. Det kjenner og gjenkjenner den som har mistet en kjær som en sterk og dyrt kjøpt erfaring. Mange, mange sørger over hver enkelt. Da blir antallet ikke så viktig. Ord kommer egentlig til kort for å beskrive sorgen. Ord kommer også til kort når vi skal trøste og vise omsorg. Men likevel: Det betyr veldig mye å gi oppmerksomhet, gi tid og uttrykke kjærlighet og medlidenhet.
Det er lindring i å låne et øre å fortelle på ny om traumer og mareritt og ikke bli lei av det. Selv om den som bærer sorg også må gå mange skritt alene. Det betyr ikke at vi skal bruke så mange ord, tenke på de gode formuleringer som skal trøste og gi mot. For ord blir så fattige. I fortellingen om Job i Bibelen står det at de kloke vennene hans tidde i flere dager, når de oppsøkte han i hans store lidelse.
Men der er noen ord som vi kan låne av andre, som har en retning og er en bønn: Den utrrykker at tross rop etter mening og en taus Gud, strekker bønner seg til han, med en tro på at han ser oss alltid, også i våre mørkeste stunder – det har det også vært gjort i denne tunge ventetiden.
Vil du skrive e-post til Helga Haugland Byfuglien, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Minikoret synge O, bli hos meg.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon