Tekstgen er hentet fra Jak. 5, 7-12.
Advent. Dette ordet som ikke betyr vente, selv om det er det vi gjør for tida. Venter. Mer og mer intenst.
Advent betyr komme. Til komme betyr det. Advent har bevegelse i seg, det har en retning til det som skal komme. Men de to ordene hører sammen. Vente og komme.
Mye i adventstida handler om holde ting sammen. Vi holder i det store og hele på akkurat som vi pleier. Allikevel legges det til noe. En forventning. Om mer tid, mer kos, nye kaker, rundvask og pynt som bare hører til nå. Vi henter fram tradisjoner og minner og finner ut hvordan vi kan glede noen, overraske kanskje.
Og vi klarer å holde det sammen, selv om vi egentlig ikke har tid, og synes adventstida kom altfor brått på. Vi vil dette. Vil at alt skal være fint og sånn som før. Enda denne tiden tar oss med til noe som skal komme. Til noe skjørt som hvert år hvisker at det kommer til oss med noe nytt. Noe vi ikke vet hva er. Som skal gjøre livet nytt. Stemmen kommer fra stallen.
Finnes det noe som kan overraske oss? Dette kan vi. Dette med adventstid og julefortelling. Det er ikke flere perspektiver å hente, vi har hørt og sett det før.
De aller fleste i dette landet er mette. Og trygge. Vi vil være det. I alle fall nå i desember. Vi kjeder oss til døde.
Vi har ingen forventning lenger om at Gud skal kunne overraske oss, de fleste av oss ønsker ikke noe annet liv enn det vi har.
Jakob er en av dem som levde tettere på fortellingen om det lille barnet som ga Gud ansikt. I sitt brev til en av de første kristne menighetene oppfordrer han dem til å være tålmodige. Vær da tålmodige, brødre, inntil Herren kommer!
En bonde venter på jordens dyrebare grøde; han må ha tålmodighet til både høstregnet og vårregnet har falt. Så må også dere være tålmodige og ved godt mot, for Herrens komme er nær. Kom ikke med klager mot hverandre, brødre for at dere ikke skal bli dømt. Dommeren står for døren. Mine brødre, ta profetene som talte i Herrens navn, til forbilde; de holdt tålmodig ut når de måtte lide vondt. Det er dem som holder ut,, vi priser salige.
De pyntet ikke peisen med stall og krybbe, i menigheten til Jakob. De visste at stallen var kald, at den var et sted for dem som ikke hadde noe annet sted å gå. De visste at det å tro på julefortellingen var livsfarlig. Fordi fortellingen om at Gud kom så nær, truet dem som hadde tatt Gud i eie på egne vegne. Julefortellingen var en trussel for de mette, de som inderlig håpet at de ikke fikk noen overraskelser. De som håpet at desember i år måtte bli akkurat som i fjor.
Vi, mette, kan ikke be noen holde ut og være tålmodige. Vi mette, vi skal sloss. Med oss selv, og vite at vår tro måles på vår utålmodighet. Og vår vilje til å lese julefortellingen enda engang. For å se om det gjør noe med oss, at Gud bærer ansiktet til dem vi går forbi. Ansiktet til dem som ikke får være med inn.
Vi skal holde alt dette sammen. Adventsfargen er lilla. Kjærlighetens rød og troens blå holdes sammen.
Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Grimstad Kammerkor i sangen ”Ikkje til sjølvhjulpne sjeler” skrevet av Trygve Bjerkrheim og Mons Leidvin Takle.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon