LYD OG VIDEO

Hør andakten 14/12. [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Matt. 15, 29-31.

Kan du gjøre meg en tjeneste?

En tjeneste. Det er liksom litt skummelt å svare ja på det. For inni spørsmålet kan det ligge hva som helst. Noe jeg skal gjøre uten å kreve noe tilbake. Fordi det er nødvendig. Å få en tjeneste. Få hjelp.

Blir jeg bedt om å yte over evne tro, eller er det noe som lar seg gjøre? Det vet jeg jo ikke og som regel er jo svaret at det kommer an på … hva det er du spør om hjelp til. Jeg tør ikke svare før jeg har sikret meg. Før jeg vet om jeg kan eller vil. Min vilje til å stå til tjeneste har faktisk noen grenser. Og det skal den ha, det er ikke det.

Men jeg lurer på hva det er å tjene? Kan du gjøre meg en tjeneste?

Her jeg sitter, tenker jeg at det var flere som spurte om det da jeg var liten. Spurte om jeg kunne gjøre dem en tjeneste. Er spørsmålet blitt borte fordi jeg er blitt stor? Blitt voksen? Eller ser jeg ikke ser ut som jeg kan gjøre noen en tjeneste? Fordi jeg er så opptatt med mitt. Så travel? At det liksom ikke er plass til mer nød og nødvendighet i min tjeneste. I mitt liv?

Eller er det sånn at spørsmålet faktisk er blitt nesten borte. At vi ikke bryr hverandre lenger. Ikke med spørsmål om tjenester. Er det sånn at vi faktisk klarer oss selv bedre enn før og ikke kommer opp i situasjoner der vi trenger hverandres tjenester? Eller lar vi heller ting fare, enn å spørre noen om en tjeneste?

Selv om vi gjerne vil vite hva slags tjeneste som ventes av oss, vil vi jo gjerne bli spurt. Det er faktisk litt godt når noen spør oss om en tjeneste. Godt at det er noen som trenger oss. At vi er nødvendige for noen. Et øyeblikk.

Det skaper sammenheng å gjøre noen en tjeneste. Jeg kan få litt plass i noens liv om jeg svarer: ja, jeg kan gjøre deg en tjeneste. Hva er det du trenger meg til?

Jeg hører hvor skummelt det er. Å svare ja. Hva kan jeg gjøre for deg? Jeg kan jo få en altfor stor oppgave, eller en som er ubehagelig. Et oppdrag jeg kanskje må si nei til, enda jeg liksom har sagt meg villig. Jeg kan få en ubehagelig overraskelse.

Eller det kan skje noe helt annet. Noe jeg ikke skjønner noe av. Noe som gjorde at det lille jeg putta inn av tid og krefter, ble til noe helt annet. Noe fantastisk fint. Som en god dag. En følelse av verd og nytte. En takknemlighet. En overraskelse.

Matteus har fortalt en sånn historie i sitt evangelium. Noen i den fortellingen gjorde noe de sikkert lurte på om de egentlig orket. Og sikkert om hvorfor de hadde sagt ja til den tjenesten noen hadde spurt dem om. Men så ble det så utrolig bra.

Jesus er på fjellet. Der satte han seg, og store folkemengder kom til ham. DE HADDE MED SEG lamme og vanføre, blinde, stumme og mange andre, og la dem ned for føttene hans. Han helbredet dem, og folk undret seg da de fikk se stumme tale, vanføre bli friske, lamme gå og blinde få sitt syn.

Sånt skjer jo ikke. I alle fall ikke hvis jeg ikke gjør noen en tjeneste.

Vil du skrive brev til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Anita Skorgan i sangen ”En fattig Gud” skrevet av Henning Sommerro og Edvard Hoem.