Teksten er hentet fra Jes 9, 1-7.
Ut av den kalde vinternatta og inn i vårt mørke hus stiger med tente lys … et tog av barn, med glitter i håret, og stjerneskinn i øynene. Hvitkledde. Vakre. Små Sankta Lucia barn.
De bærer til oss mat, og lys, og minner. Mat i lussekattekurvene sine. Lys fra forventning og fellesskap stråler sammen med de små lysene de har i hendene. Og de bærer fram minner om hvordan det var å være liten. Hvor magisk og stort og flott det var med kulden ute og varmen inne. Minnet om det gode rommet der noen tok imot, når det var kaldt ute. Med mat og lys og varme.
Kanskje minnet ikke finnes. Men drømmen om det rommet deler alle som vet hva kulde er.
Lucia-feiringen er ikke så gammel hos oss. Men fortellingen om Lucia er gammel. I dag er det 1700 år siden hun døde. Hun levde hele sitt 21 årige sør i Italia. Og døde i 304 som martyr i den tidlige kirken, da Diokletian ville ta livet av alle som trodde på Kristus. Dette vet vi.
Men fortellingen om hennes liv er det mange som har skrevet. Og vi, som lever på lang avstand vet ikke hvem som forteller oss om det som faktisk skjedde, og hvem som først og fremst vil feste sin egen fortelling til hennes navn.
Noen av legendene forteller at Lucia ville la troen styre livsvalgene sine. Hun ville bestemme over egen kropp og eget liv. Troen gjorde henne modig og sterk nok til å velge selv, noe mange kvinner rundt henne ikke kunne. Hun har nok provosert med sin styrke og sin selvstendighet. Og inne i legendene om hennes mot og hennes tro finner vi også fortellinger om overgrep og krenkelser.
Fortellinger som kvinner har kunnet fortelle til alle tider. Og gjennom århundrene har mange krenkede kvinner funnet trøst i hennes tro og i hennes trofasthet. Den som har vært der vet. Noe om å lengte etter lys i mørke. Vet noe om å bli tatt i mot i et rom med varme, med mat og lys, – også når ikke klærne er lysende hvite.
For noen av oss er lyset ganske truende. Det er ikke alltid like godt å bli sett. Mørket har kanskje fått en egen trygghet. Det kan være lettere å bære krenkelsen og det vonde, når ingen får se sårene og hvor vondt det gjør. Den som bærer lyset inn har et stort ansvar. Inn i mitt mørke hus kan lyset bare bæres med kjærlighet, – og kanskje bare av dem som vet hva lengsel er.
Profeten Jesaja kjente dem som lengtet etter at det gode skulle skje. Han holder håpets ord opp for dem;
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. – For et barn er oss født, en sønn er oss gitt - hans navn skal være Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, og Fredsfyrste.
På denne dagen kommer barna. De toger forbi oss, hvitkledde og modige stiger de innom våre mørke hus, på vei mot jul. Mot det bitte lille barnet som bærer Gud til oss som lengter. Og vi som har levd litt lenger følger etter, for å sikre at lyset kommer godt fram.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører ”Levende lys” i sangen ”Santa Lucia”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon