Jeg har ikke så mye peiling på fonds-forvaltning. Men jeg skjønner at det følger et stort ansvar med å forvalte andres penger. Penger gir makt, i hvert fall en viss type makt, og det er absolutt en oppgave å styre millionene i riktig retning.
Likevel er jeg enda mer opptatt av nåde-forvaltning. Rart ord. Men jeg kommer ikke unna. Forvalte Guds nåde. La den yngle. Sørge for at nåden blir større, det vil si oppleves større, og mer tilgjengelig, av menneskene rundt meg.
Hva er nåde? Nåde er et stort og rart ord. Av og til vil jeg heller bytte det ut med noe som er mer gangbart; noe som er lettere å forstå. Kjærlighet for eksempel. Eller godhet, eller raushet. Men så blir det litt feil, for nåden er mer enn det. Nåden er stor og rar og annerledes. Den er livet, kjærligheten, tilgivelsen, fellesskapet, evigheten. Store ord, men dette er jo stort.
Nåden følger oss inn i verden og gjennom livet. Men hvis den skal få bety noe for oss, må vi ta imot den. Og da må vi vite at vi trenger den. Og at vi ikke kan gjøre oss fortjent til den.
Jeg har så lett for å begynne og forhandle med Gud: ”Ok, hvis jeg er flink nå, så må du gjøre sånn og sånn.” Men Gud er ikke en forretningspartner vi inngår forretningsavtaler med. Hvis Gud skal kunne være Gud i mitt liv, så må jeg våge å erkjenne min sårbarhet og tilkortkommenhet, og min avhengighet av Gud. Våge å gi Gud plassen som den som gir meg livspust og alt jeg trenger.
Det krever ydmykhet og tillit. Våge å gi Gud plassen som den som gir meg livsmening og tilhørighet. Det krever fokus og prioritering. Og forholde meg til at Gud stiller meg til regnskap for mitt liv – som denne siste uken i kirkeåret minner oss så grundig om.
Har den kristne tro da bare rom for det nedbøyde, selvforaktende og uglade menneske, som tigger om nåde? En forfatter som selv ikke er kristen, sa til meg at så liten man tydeligvis måtte bli som kristen – så liten orket han ikke å bli. Jeg forstår hva han mener.
Men jeg tenker ikke nåden som en øvelse i vond ydmykhet, underkastelse og selvutslettelse. Jeg tenker at nåden lar oss få bøye kne, uten å miste verdigheten. At den gjør oss frie og sterke. At den holder oss fast i spennet mellom storhet og litenhet, avhengighet og selvstendighet.
Nåden elsker frem det gode i oss. Styrken som vet om svakheten. Rausheten som rommer vissheten om egne mangler. Selvtilliten som vet å være takknemlig. Tryggheten som gjør oss glade og frie, men ikke sløve.
Denne uken før kirkens årsskifte, full av alvor, utfordring, livsregnskap, er også nådens uke. Hva innebærer det for den enkelte av oss å være en god nåde-forvalter? Å ta imot den, leve på den og gi den videre.
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Signe Walsøe i sangen ”Nåden”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon