Jeg gleder meg på vegne av alle de som nå opplever urett og lidelse, smerte og sorg. Jeg gleder meg til at det onde ikke skal være mer. Og jeg gleder meg til å oppleve Guds nærhet på en helt ny og totalomfattende måte. Men jeg gruer meg, fordi det er noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg gruer meg, fordi jeg tross alt skal stå til regnskap med livet mitt på både godt og vondt, sier Sunniva Gylver.
En liten gutt som heter Karsten, snakker om å ”gruglede” seg. Bra sagt. Det er når vi både gruer og gleder oss til noe. I dag, novembertirsdagmorgen, kan jeg kjenne at jeg grugleder meg til at Jesus skal komme igjen. Ikke sånn at jeg tenker på det hver morgen. Jeg må innrømme at Jesu gjenkomst er en fjernere tanke for meg enn den nok var for de første kristne – selv om jeg tror på den. Men når jeg først tenker på den, så grugleder jeg meg.
Jeg gleder meg på vegne av alle de som nå opplever urett og lidelse, smerte og sorg. Jeg gleder meg til at det onde ikke skal være mer. Og jeg gleder meg til å oppleve Guds nærhet på en helt ny og totalomfattende måte. Men jeg gruer meg, fordi det er noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg gruer meg, fordi jeg tross alt skal stå til regnskap med livet mitt på både godt og vondt. Og jeg gruer meg fordi jeg ikke kommer til rette med tanken om to utganger på dette livet, samtidig som jeg ikke kan avvise at den tanken er sterkt fremme i flere Jesus-ord.
Uansett er det et alvor over det å skulle stå til regnskap med mitt liv, mine valg, mine ord og handlinger, overfor den Gud som skapte meg. Om Gud er aldri så full av kjærlighet til oss.
Ok. Så grugleder jeg meg. Men hvordan venter vi på Jesu gjenkomst mens vi lever våre liv? Å vente er en kunst. Ventekunst. Noen lever bare i fortiden, andre bare i det som en gang skal komme, andre igjen veldig her og nå. Ventekunst handler om å ha et avklart forhold til fortiden, være klar for og oppmerksom på det som skal komme – og samtidig være til stede her hvor vi er. Være himmelvendt og jordvendt på samme tid. Ha et ansvarlig og langsiktig perspektiv på livet – men også gripe øyeblikket.
En del folk holder akkurat nå på med oppkjøring til en eksamen eller spurtskriving på en oppgave. Jeg hadde masse eksamensangst og er overlykkelig at jeg er ferdig med slike ting. Det går an å ha en sånn maks beredskap en periode, men utmattende å skulle ha det sånn hele tiden. Hvis det å vente og være beredt på Jesu gjenkomst blir som å hele tiden være klar til en eksamen som man ikke vet når kommer, kan det fort bli et liv med mye frykt og høye skuldre og lite rom for å leve mens vi gjør det. Det gjelder å både være beredt og til stede.
Som liten speiderjente svarte jeg ”Alltid beredt” ganske ofte. Det handlet om en beredskap i forhold til velge det gode og gjøre godt mot andre. Ikke en beredskap i frykt, men i en forpliktelse. Er det ikke det Jesu gjenkomst og ventekunsten handler om – en forpliktende beredskap som utfordrer meg på de mulighetene akkurat denne dagen legger foran meg?
Vil du skrive e-post til Sunniva Gylver, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Marianne Juvik Sæbø i salmen ”Hver dag er en sjelden gave”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon