I vårt hjem er ”alvorspraten” ganske utbredt for tiden. Og denne dagen er det virkelig alvor. Jeg skal fortelle mine to små at nå er mormor veldig syk og er på sykehus.
Minstemann har allerede spurt mormor om hun skal dø og mormor har sagt at ”ja, det skal hun.” og storesøster har planlagt hva hun kan ha med seg til himmelen, men nå er vi ved det punktet der det begynner å bli alvor, og jeg tenker at det er greit å forberede dem.
Det er da lillesøster på seks kommer med et hjertesukk: ”Det er godt det ikke er Gud som har kreft!!”
Storesøster på ni svarer, glad i hele fjeset for å være den som kommer med det gode budskapet; ”Det gjør ikke noe det! Han hadde bare stått opp igjen!!”
Vi trenger en himmel over våre liv. Når livet virkelig lugger, er det godt å kunne vende blikket oppover. Ikke som flukt, men som trøst.
Ikke for å gjemme bort eller skjule det smertefulle i en falsk trygghet, men for å gi livet en utgang isteden for en ende.
Og gi sorgen et fang å hvile i. Når smerten blir så stor at Gud forsvinner for oss, kjennes det umulig å stå rak i lyset av Ham. Det kjennes umulig å tro at dette altoppslukende mørke som kalles sorg, er mottagelig for Han som er verdens lys.
Og at midt i en verden der døden gang på gang er en realitet - er livet. Der vi ser mørke, er han lys. Der vi er bortkomne, finner han oss.
Men ved sengekanten i møte med døden blir jeg minnet på at vi lever i påskemorgen hver eneste dag. Oppstandelsen skinner over smerten, sorgen, fortvilelsen, bitterheten, sinne og følelsen av urettferdighet og maktesløshet!
Alt har dobbelt bunn! Pga dette ene helt utrolige som heter påskemorgen så er det vår midt på høsten! Og vi trenger det virkelig!
Og bønnen, om at den vi er glad i blir tatt i mot etter døden, er så sterk! Fordi behovet for å plassere den døde et sted der det er trygt og godt, og i fellesskap med de som har gått foran, noen ganger blir helt altoppslukende.
En himmel over våre liv…
Det er ikke bare et ønske fra den lille på ni, men også noe jeg som voksen tillater meg å be om.
Hør Jesu stemme i Johannesevangeliet kap.14:
”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg.
I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”
Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Anne Karin Kaasa i salmen ”Hjemme i himlen” skrevet av Leonard Gudmundsen.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon