Det er blitt sagt at sorg ikke er et rom, men en reise. Fordi sorg er en bevegelse. Du står ikke stille. Du beveger deg i et skiftende landskap.
Hvis du gjør sorgen din til et rom, så gjør du den uforanderlig. Og det viktigste du da kan gjøre, er å finne utgangen og starte vandringen din.
Jeg holder i en hånd for tiden. Og samtidig blir jeg holdt. Den ene hånden min holder i mammas hånd. Trøster og stryker.
Den andre hånden min hviler i Guds hånd. Og når jeg trenger det, holder den meg riktig hardt fast.
Akkurat slik føles det. At jeg blir holdt fast for ikke å miste motet. Hun sørger.
Jeg ser det i måten hun ser på meg på. I styrken i armene hennes når hun holder rundt ungene mine. Hun skal forlate.
Vi blir forlatt. Hun sørger. Men hennes sorg har en ende. Fordi hun er døende.
Jeg bare sørger. Og sorgen kjennes så fargeløs når jeg holder den opp mot hennes intense siste dager. Og jeg tenker at vi som blir igjen må leve med døden og ikke gå til grunne med den.
På samme måte må vi leve himmelvendte. Uten å miste gleden og lysten på livet. Og jeg tenker samtidig at det er umulig når livet gjør så vondt.
Håpet om forløsningen fjerner ikke frykten for det som er smertefullt. Det fjerner heller ikke smerten.
En konfirmant spurte meg om jeg trodde sorg tok slutt? Jeg tror ikke det. Jeg tror den endrer seg. Som en liten klump av leire i hånden din.
Selv om den endrer form er den like fullt en klump av leire.
Og det som nå synes uformelig vil med tiden formes med deg.
”Å bli igjen”, er en erfaring ville alle må gjøre oss. Å bli forlatt, er en følelse vi aldri blir utlærte på. Men å leve med tap gjør oss på en underlig og gåtefull måte til rikere mennesker.
Hør hva Paulus sier i sitt andre brev til menigheten i korint, kap 4:
”Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv. Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er tvilrådige, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. (….) Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.
Vi har ikke det synlige for øye men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.”
Vil du skrive e-post til Hanne Elstrøm, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland i ”Sangen om gleden”. Han har selv skrevet melodien, mens teksten er ved Erik Hillestad.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon