Teksten er hentet fra Luk. 14, 12-13.
Jeg vet om et sted som ikke finnes lenger. Lunden ble det kalt. Det var som en liten skog som stod for seg selv like ved byens travle gater. Nå står det et stort hus der lunden engang var, ikke et tre, ikke en busk er igjen. Da jeg var ny som prest, var mitt oppdrag å gå i gatene. Og jeg var ganske sikker på at Lunden hørte med til gatene.
Jeg visste at det gikk en sti inn gjennom krattet. Jeg så iblant folk som gikk den stien og ble borte mellom trærne. De tilhørte den slitne delen byens borgere. De bar bæreposer som klirret når de gikk. Rop, latter og kjefting fant veien ut gjennom tett bladverk og kunne høres i gatene.
Jeg var spent da jeg hadde samlet nok mot og banet meg vei for første gang. Jeg gikk etter lyden. Ned stien og gjennom krattet. Fram til en åpen plass der åtte-ti mennesker var samlet. De snudde seg mot meg og stemmene stilnet. Helt til en sa: ”La det værra litt høytidlig her nå’a, for nå kommer presten.” Jeg kom som en fremmed uten invitasjon. De inviterte meg inn og tok godt imot meg.
Det ble høytidelig. Høytidelig på gatas vis. Jeg møtte igjen en konfirmant fra året før. Hun slapp en halvtømt flaske i bakken og løp vekk. Jeg traff en som var glad over å se meg. Jeg hilste på noen jeg ikke kjente. Jeg tok en fyr i hånda og ga bort en klem.
Vi delte tanker og opplevelser. Og satt av og til stille uten å si noe. Vi samlet sammen penger til en loff, og jeg gikk for å handle. Vi sendte loffen rundt fra mann til mann. Noen var sultne og brøt av grådige biter. Andre var høflige og sa: ”Ta først du, jeg kan godt vente”. Vi holdt gjestebud i byens bakgård.
”Når du skal ha gjester, skal du ikke be venner og brødre og slektninger og rike naboer”, sa Jesus, ”for de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og vanføre, lamme og blinde.”
Kanskje dette var et selskap etter Jesu hjerte, selv om det var omvendt av det han sa. Det var ikke jeg som innbød de fattige, det var de fattige som innbød meg. Veggene var naturlig grønne, og taket var Guds himmel. Stolen jeg satt på var en jernseng uten bunn.
På bakken lå et teppe, nedtrampet og søkkvått. Jeg skimtet så vidt mønsteret gjennom et tjukt lag av søle. En gang hadde ligget i et hus og pyntet opp et gulv. Nå lå det ute og dempet kulda nedenfra. Ølkapsler og tomme pilleesker hadde tatt barnelekenes plass.
Stillheten ble brutt av et forsiktig spørsmål: ”Du prest, har en plikt fra Jesus til å gå til sånne som oss?”. ”Plikt fra Jesus”, gjentok jeg og tenkte meg om, ”jo, du kan vel kanskje si det sånn.”
Vil du skrive e-post til Dag Aakre, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland i sangen ”Naken hud”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon