Teksten er hentet fra Jak. 2, 8-12.
- Det eneste våpen er kjærlighet.
Ordene tok tak i meg, satte seg fast, sitter fast: Det eneste våpen er kjærlighet!
Hodet var fullt av bilder. Bildene hadde danna seg fra jeg slo opp øynene om morran, slått på radioen, hørt nyhetsoppslagene, sett forsida på avisa som venta meg på dørmatta. Før jeg egentlig hadde tenkt en eineste tanke, var hodet fullt av bilder – med våpen. Gisler som ble trua, henrettelser, blind vold, planlagt vold – våpen, våpen, våpen.
Bildene blande seg med morgenens gjøremål, matpakker, skolesekker, gymtøy, handleliste, dagens timeplan – bildene glei inn som en del av hverdagsbildet – sånn ser verden ut. Det er forskrekkelig. Vi er glade når vi er spart. Så lenge vi er spart. Og vi sender et sukk mot himmelen for ofrene. Og vi setter lys i vinduskarmen og på frokostbordet. Som for å drive skyggene vekk. Forteller ungene våre at vi ikke kan gi opp håpet om en bedre verden og at vi alle må gjøre vårt.
Begynne med oss sjøl. Men også prøve å forstå at det ikke er svart/kvitt. Ingen er bare gode og ingen er bare onde. Det hadde nok vært enklere sånn, men sjøl dere som er små veit hvordan en slåsskamp begynner, og hvor vanskelig det er å stoppe, sier vi. For ikke å snakke om si unnskyld. Så synger vi bordvers. Prøver å riste bildene ut av hodet.
Heller se inn i framtida med åtteåringens lyseblå blikk og glede over mestring av løkkeskrift. Men bak blikket ligger bildet av forskremte, traumatiserte barn som fikk livet forandra en første skoledag. Kanskje skal det ligge der, bildet. Sjøl om det gjør vondt.
Det finnes en annen vei. Det må finnes en annen vei.
Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, synder dere. Skriver Jakob.
Jeg tenker at det er den uendelige og utømmelige utopien. Dette er det vi måles mot. Hver dag. Heile livet. I det lille og i det store. Å gjøre rett, ved å elske sin neste som seg sjøl. Og å ikke synde, ved å ikke gjøre forskjell på folk.
Det er et nyttig perspektiv. At rett kobles mot å elske – og synd kobles mot å gjøre forskjell. Det bringer oss rett inn i det jeg opplever som Guds eineste store prosjekt fra skapelsens morgen – å skape i og til kjærlighet.
Så kan det hende at ordene kjennes for store. Eller at utopien ikke er til å bære: Det eneste våpen er kjærlighet. Men jeg tror faktisk at det er mulige spørsmål å stille seg sjøl der jeg sitter med mitt tente lys til kvelden – har jeg i dag elsket min neste som meg sjøl, har jeg i dag gjort forskjell på folk?
Så må jeg tåle at jeg mange ganger vil måtte svare et nei eller ja eller tja – og kjenne meg dømt for min utilstrekkelighet. Men jeg tror oppriktig at om vi våger å stille spørsmålene, så er vi på vei mot noe - da vil vi noe anna enn det som vi kjenner oss for små til.
Og midt oppe i dette – da kommer det noen mot oss – livets Gud. Og vi kan kjenne - det eneste våpen er kjærlighet.
Vil du skrive e-post til Siv Limstrand, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Odd Nordstoga i sangen ”Sjel og sang”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon