Teksten er fra Matt. 11, 28-30.
En mann som var midt i 20-årene sa en gang til meg: Hver kveld når jeg legger meg, tenker jeg at senga er Guds hånd. Så legger jeg meg oppi den med alt det jeg har med meg, med alt det som tynger meg. Jeg krøller meg sammen og sier: Nå er jeg hos deg. Slik som tyngden av kroppen min hviler i senga, slik er jeg nå med alt mitt, med alt det som tynger, i din hånd. Herre, la meg være her bestandig.
Hva slags mann var dette? Det er kanskje nærliggende å tenke at dette var en kar som måtte ha mye å slite med. Kanskje var han psykisk syk, kanskje slet han med angst eller depresjon? Og derfor gikk han tilbake til barnestadiet ved å legge seg i fosterstilling i senga og tenke at han lå i Guds hånd?
Vi vet at enkelte psykiske lidelser kan føre til det vi kaller ”regresjon” hos pasienten: At man på en eller annen måte søker seg tilbake til barnestadiet, for eksempel ved å krølle seg sammen i forsterstilling. I så fall kunne denne mannens gudsforhold kanskje være uttrykk for en skade, en form for svakhet eller umodenhet.
Men det var ikke tilfelle. Dette var en meget ressurssterk ung mann som studerte medisin. Jeg kjente ham godt nok til å vite at han ikke slet med særlige psykiske lidelser. Nei, dette var en ung og sterk mann. Og likevel la han seg som et barn i senga hver kveld med alt som tynget og tenkte: Slik ligger jeg i Guds hånd.
Jeg kom til å tenke på denne studenten da jeg leste dagens andaktsord fra Matteusevangeliets 11. kapittel. Her sier Jesus: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere, og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjelder. For mitt åk er godt, og min byrde er lett.”
Dette skriftordet finnes på altertavlen i mange norske kirker: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, så vil jeg gi dere hvile.” Svært ofte er det malt under et bilde av Jesus som står der med utstrakte hender. Han rekker hendene mot oss alle, ikke bare de av oss som har særlig mye å bære, for eksempel i form av sykdom. Nei, han vender seg til alle.
For vi har alle tungt å bære. Vi har alle byrder som tynger. Om ikke annet, så har vi byrden som ligger i vissheten om alt det i livet vårt som ikke er blitt som det skulle. Vissheten om noe vakkert som vi har ødelagt, en kjærlighet som vi sviktet, en nød vi ikke møtte.
Til oss alle – sterke og svake – sier Jesus: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”
Er ikke dette nettopp troens grunnstilling: Ja, Herre, jeg kommer. Jeg legger meg i din hånd. Her er jeg med alt som er mitt.
Vil du skrive e-post til Halvor Nordhaug, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Frikor i sangen ”Hans nåde er det siste”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon