Teksten er hentet fra Joh. 13, 31-35.
Det er vår i Paris. Min eldste datter, Silje, gleder seg til å vise meg byen som for lengst har tatt hennes hjerte. De store flotte bygningene og de ærefulle monumentene er imponerende, men de kryper ikke under huden min. Ikke før jeg bestiger trappene opp mot Montmartre-høyden og kommer inn i den hvite kirken, Sacre Coeur: Jeg kjenner at her banker hjertet på en annen måte enn selv i Notre Dame.
Historien forteller at nettopp her på høyden etter flere blodbad under og etter den fransk-tyske krigen i 1870-årene, hadde byen bestemt å sette strek for krig og fiendskap ved å bygge en kirke. Her står nå Jesus-skikkelsen med det nakne blodige hjertet utenpå kroppen, sacre coeur, som betyr ”det hellige hjerte”!
Etterpå beveger vi oss nedover høyden, gjennom horestrøket Pigalle, og ender utpå kvelden i en liten fransk restaurant i Latinerkvarteret. Den svette travle kelneren greier som ved et under å presse oss ned ved et ørlite bord midt mellom alle gjestene som allerede sitter tett benket rundt. Luften er stinn av røyk, varmen er intens, musikken høy og støyende. Likevel kjenner jeg: ”Her skal jeg være – samme hvor mye hodepine jeg vil få i løpet av kvelden!”
Plutselig skifter musikken karakter. En mann tar plass bak klaveret og en ung kvinne stiller seg opp foran. Det er som tiden stanser. Edith Piafs gjennomtrengende toner og tekster – om kjærligheten som alltid lengter etter et gjensvar – fyller kjellerlokalet. Kvinnen synger med den samme intensitet som sin forgjenger. Øyeblikkelig kjenner jeg: ”Her er det, - her er Paris sitt hjerte!” Tårene renner nedover kinnene på meg. I møtet med et virkelig hjerte har jeg vanskelig for ikke å svare med mitt eget.
Kelneren kommer løpende med x antall tallerkener stablet oppover armen, svetten siler nedover pannen hans og har for lengst gjort håret klissvått, i forbifarten slenger han en asjett med et ca. 30 centimeter langt brød på – ned ved siden av meg. Som det naturligste i verden griper jeg selvfølgelig brødet og vil bryte det og dele det med Silje. Da går det som et søkk gjennom hele kroppen. Her er selvfølgelig Kristus!
Han viser seg for meg i brødet som blir gitt, tatt imot og så brutt! Gråten nesten overmanner meg. Det gjør ingenting. I all støyen fra bordene og i den sterke musikken er det ingen som hører det, men jeg har bare en ting å gjøre: ”Silje, jeg er nødt til å gi deg nattverd!” Hun er med på det selv om det kommer litt uforberedt. Det er godt hun kjenner sin mor.
Så deler vi brødet og vinen: ”Dette er Jesu legeme! Dette er Jesu blod!” og vi kjenner med hele oss at HER – midt mellom dampende levende mennesker, - midt mellom nyforelskede par, midt mellom mennesker som har gått på noen av livets smeller, - midt i kjærlighetslengselen Edith Piaf setter ord på, og som er lik for oss alle, - nettopp der hvor hjertets rop utilslørt er tilstede – DER åpenbarer Kristus seg. Der ER Han – som det naturligste i verden! Kroppen min renner over av tårer når jeg gjenkjenner ham.
Om noen skulle legge merke til oss der midt i røykosen og kaoset – tror jeg faktisk de også gjenkjenner Ham: I brødet som brytes og gis…! Jeg merker ikke lenger røyken eller støyen rundt oss, jeg kjenner bare Hans smil og Hans kjærlighet!
Edith Piaf, (piaf betyr jo spurven på fransk), denne lille kvinnen som ikke la skjul på sitt liv, men som våget å by på både sin smerte og sin lengsel, i henne kunne folk gjenkjenne kjærligheten som var sterkere enn all fornedrelse, kjærligheten som ingen kunne ta fra henne. Så sterkt gjenkjente de den at den lille spurven ble gitt en statsbegravelse da hun bare noen og førti år gammel døde.
En kjærlighet som brenner i et menneske kan ikke skjules. Det var derfor Jesus sa: ”Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler…..”
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Edith Piaf i sangen ”Mon Dieu”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon