Teksten er hentet fra Rom. 13, 8-10.
Jeg møtte ham som ung prestestudent. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen. Arrestasjonen skjedde mens han studerte teologi på universitetet i Oslo. I fangeleiren ble både troen og faget satt på prøve. En mer dyptgripende utdanningstid kunne han ikke få. Han ble værende i fangenskapet i flere år. Helt inntil krigen var slutt. Han var av de heldige som fikk komme tilbake – i live.
Nå nærmet han seg pensjonstilværelsen. Ikke bare i livet, men også på papiret var han en av de høyest utdannede i vår kirke på det tidspunkt jeg møtte ham. Han hadde vært prest og prestelærer både i Afrika, Amerika og Norge.
Det som slo meg var den umiddelbare respekt og varme han møtte meg med, et menneske med større tro på det jeg forberedte meg til enn jeg selv hadde. Hans vesen var fredfullt, det faste indre tyngdepunktet hans var merkbart. Han var aldri høymælt. Jeg måtte stå nær ham for å høre hva han sa. Han oppmuntret alltid, viste kjærlighet. Vi var mange som møtte ham slik.
Da jeg satt på benken i hans begravelse en sommerdag for et par år siden hørte jeg den forrettende presten tale ut fra et bibelvers han selv hadde plukket ut. Det var fra Paulus’ ord i Romerbrevet som begynner slik: ”Jeg står i gjeld…” Så kom hans eget livs etterord:
Jeg spisset ørene: Istedet for å beklage livets slag hadde han sett dem som dyptgripende erfaringer av Guds kjærlighet som hadde lært ham hva livet egentlig handlet om. Verken konsentrasjonstiden i Tyskland eller andre smertelige erfaringer siden hadde gitt ham tanker om oppgitthet eller gjengjeldelse, bare en følelse av å stå i gjeld for å formidle denne kjærligheten videre.
Jeg kjente at jeg ville ta mine sko av der i benken. Og bøye meg mot jorden – både i respekt og takknemlighet for han som hadde levd, men og for den Gud som er større enn våre liv og som greier å formidle den kjærlighet som er større enn all lidelse i verden. Her var ingen klisjeer eller lettvinte ord, men gjennomlevd erfaring.
”Bli ingen noe skyldig, uten det å elske hverandre,” sier Bibelen, ”den som elsker sin neste, har oppfylt loven.”
Bare den som står under en høy himmel, som vet at ingen i verden kan skille oss fra Guds kjærlighet, kan si åpent og ærlig: ”Jeg står i gjeld til alle – jeg er skyldig til å elske, fordi jeg selv er elsket av den høyeste Gud!”
En slik visshet gis bare gjennom kroppen. Og sterkest kan den bli hos dem som virkelig blir prøvd i livets skole…
Vil du skrive e-post til Hilde Sanden, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører salmen ”Herre, eg inderleg ynskjer å fremje di ære” framført av divisi.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon