Teksten vi skal lese, er utenom påskeberetningen den sterkeste, varmeste og mest udødelige fortellingen i hele Det nye testamente. Den kommer igjen og igjen, og gir meg ny kraft. Den står i de første versene i Johannesevangeliets kapittel 8:
Tidlig neste morgen kom Jesus til templet. Folkemengden samlet seg om ham, han satte seg ned og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd, og de stilte henne fram og sa: ”Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.
I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du? Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.”
Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, den ene etter den andre, de eldste først. Til slutt var Jesus igjen alene med kvinnen som stod der. Da rettet han seg opp og spurte: ”Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?” Hun svarte: ”Nei, Herre, ingen.” Da sa Jesus: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!”
Dette er en fortelling jeg lett kan identifisere meg med. Jeg kjenner meg intenst igjen. Av og til er jeg en i folkemengden som står med steiner i handa, klar til å kaste.
Andre ganger identifiserer jeg meg med en som er kastet til jorden, som har syndet og falt, er blitt fersket og nå blir foraktet.
Mest av alt handler denne teksten om den eneste synden i verden vi ikke kan unnvære. Og jeg tenker ikke da på sex, som jo i utgangspunktet ikke er noen synd, men en lyst og en glede.
Det var min unge lærer i teologi, professor Jacob Jervell, som sa dette en gang, slik at vi aldri glemte det. Han sa:
Denne teksten handler om den eneste synd vi ikke kan unnvære, og det er: Andres synder. De må vi ha. De klarer vi oss ikke uten.”
For med de på plass, så kan vi sette opp våre regnestykker. Jeg er ikke verre enn ham, jeg vet om folk som har gjort verre ting enn meg, jeg er ikke mer enn et menneske, jeg skylder meg selv å få noe ut av livet. Det ingen vet, har ingen vondt av.
Denne fortellingen tegner i meg et særdeles tydelig bilde. Jeg ser jo både Jesus og folkemengden og hun som ligger gatekastet og venter på at steinene skal falle.
I denne situasjonen lar Jesus sine mest udødelige ord falle: De av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.
Og så står det lakonisk: Da gikk de bort, en etter en, de eldste først.
De eldste gikk først, hvorfor det? Fordi vi som har levd lengst, gjerne har flest svin på skogen. Jesus tilga henne, og ga henne tilbake selvrespekten. Den er det jo fryktelig å leve uten.
Jesus sa jo da han innstiftet nattverden:
” Dette er mitt legeme som gis for dere, til syndenes forlatelse. Dette er den nye pakt i mitt blod, som utøses for dere.”
Jeg synes du skal bli en storforbruker av Guds nåde, bruk den ofte, og bruk den mye. Bruk den hver dag. Det er bedre å rydde opp i livet sitt ved aktivt å bruke Guds nåde, enn å lage seg all verdens fiksfakse regnestykker.
Fortellingen vi har lest i disse morgenminuttene er en fortelling om da fariseerne laget seg regnestykker.
Hvis Jesus ikke samtykket i å steine kvinnen, brøt han Moseloven. Hvis han sa ”Kast steinene og drep henne”, ville det stå i grell kontrast til alt han ellers forkynte om Guds kjærlighet og Guds godhet.
Fariseerne hadde seg en glitrende morgenstund. Ikke bare hadde de fersket en synder, men de fikk trengt Jesus opp i et hjørne hvor han kunne velge mellom pest eller kolera.
Å ligge slått til jorden er ikke det verste sted i verden når Jesus er i nærheten.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Grethe Svensen i sangen ”Å dere dårer” skrevet av Bjørn Eidsvåg.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon