Jeg tror den vondeste og mest smertefulle av alle psykiske lidelser er å ha angst. Jeg snakket med en kreftpasient en gang, som også var angstpasient.
Han sa: ”Min kreft er en bagatell sammenlignet med min angst.” Jeg tror ingen av oss kommer gjennom livet uten øyeblikk med angst. Jeg har hatt noen slike opplevelser, og i etterkant er det utrolig å tenke på hva jeg fikk meg til å si og gjøre i de timene hvor angsten regjerte mitt sinn.
Når angsten blir litt sterk, tar den over styringen i et menneskesinn.
De ordene jeg selv hører at jeg sier, er angstens uttrykk. Og det kan være stikk i strid med hva jeg under vanlige forhold ville ment, tenkt og sagt.
Det er vondt for et menneske å bli fylt av angst. Det er fryktelig for et menneske, og for et menneskes omgivelser, når angsten blir selve personligheten i et menneske.
Som ung var jeg full av fnysende forrakt overfor forrædere og angivere under krigen. Men nå er jeg blitt eldre, og visere. Nå vet jeg mer om hva angsten kan ødelegge inne i et menneske, og få et menneske til å gjøre.
Jesus sier i Johannesevangeliet:
La ikke hjertet bli grepet av angst og uro. Tro på Gud, og tro på meg.
Jeg hadde i mange år en nabo som het Oscar Magnusson. Han ble også en god venn. Han var sabotør i Bergen under krigen. Han var i fremste rekke, og gjorde de modigste ting mot okkupasjonsmakten.
Jeg spurte ham en gang: ”Var du ikke redd?”
Jeg husker han sa: ”Vi var pisseredde, men vi sloss hele tiden for at angsten ikke skulle ta makten over oss.”
Jeg lærte av Oscar at en helt er ikke en mann uten angst og naturlig redsel. Men en helt sloss for at angsten ikke skal ta makten over ham. Jeg har hatt gleden av å møte Gunnar Sønsteby noen ganger, kanskje den mest legendariske sabotør Norge hadde under 2. verdenskrig.
Sønsteby forteller at tidlig i krigen ble en nær venn skutt og drept i en trefning med tyskerne. Han forteller:
”Vi var så vidt fylt 20 år da min venn ble skutt. Da sa jeg til meg selv: Det kan jo gå så galt også for meg, at jeg blir skutt og dør. Men det ligger innenfor rammen av hva jeg er villig til å risikere for å yte okkupasjonsmakten motstand. Etter det var jeg ikke redd mer. Angsten fikk ikke styre meg.”
Angsten spiller en hovedrolle i Jesu lidelseshistorie. Angsten kastet ham på kne i Getsemane have, og tårene falt som blodsdråper. Men angsten fikk ikke makt over ham, fikk ikke styre ham. Han holdt fast på sin bønn til Gud:
Skje ikke min vilje, men din.
Jeg tror den vondeste og mest smertefulle av alle psykiske lidelser er å ha angst. Men jeg har to søyler i mitt sinn: Trygghetssøylen og angstsøylen.
Jeg har det godt og kan fungere hvis trygghetssøylen er høyere enn angstsøylen. Kanskje jeg har en høy angstsøyle, men det lammer meg likevel ikke hvis trygghetssøylen er høyere.
Noen tåler lite angst, fordi tryggheten deres er liten. Noen tåler å leve med mye angst, fordi det i livet deres også finnes mye trygghet.
Det beste du kan gjøre i livet for et barn, er å være med å bygge en trygghetssøyle i et barnesinn. Det gjør du hvis du er tilgjengelig, delaktig og stabil.
Paulus skriver et sted: Jesus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.
Jeg opplever at Jesus i mitt liv er tilgjengelig, delaktig og stabil. Det gir meg trygghet. Jeg tåler mer. Så dette er et godt ord for en onsdag:
La ikke hjertet bli grepet av angst og uro. Tro på Gud, og tro på meg.
Send e-post til Karsten Isachsen ved å klikke her.
* * * *
Vi hører Sigvart Dagsland i salmen ”Lær meg å kjenne dine veie” skrevet av Erling Tobiassen og Sigurd Lunde.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon