Teksten er hentet fra 1. Tess. 5, 14-24.
I gamle stuer hang det ofte broderte bibelvers. Ett av de versene jeg mener jeg har sett ganske ofte er:
”Han er trofast som har kalt eder; han skal og gjøre det” - og med liten skrift nede til høyre: 1. Tess. 5, 24.
Det er nok mange som har memorert dette ordet. Eller fått det som gave. Et ord til trøst i vanskelig tider. Et ord som forsikring for et liv på veg ut i verden.
Guds trofasthet. Et anker i en tilværelsens mange svingninger. For det kommer bølger og motvind.
Guds trofasthet dreier seg ikke om en garanti for et lett liv. Ikke om at alt vil gå opp. Ikke om at alt i oss og rundt oss vil være som en vakker og varm sommerdag.
Sånn er ikke livet. I alle fall ikke for de aller fleste av oss. Dagen i dag kan være en tung dag for noen. En dag vi helst vil glemme. En dag vi ikke ville ha hatt.
Men skriften på veggen, har gyldighet også på slike dager, enten vi har hengt det opp i glass og ramme skrevet med sirlige sting, eller vi ikke har annet å holde oss til enn ord vi hører:
”Han som kaller dere er trofast. Han skal gjøre det!”
Guds trofasthet – hvordan vet vi at den er mer enn nettopp bare ord – eller skrift på vegg?
Det kan gis mange svar på det. Ett er erfaringen. Det finnes mange beretninger. Noen sterke og tydelige. Noen kanskje mer forsiktig og undrende. Beretninger om Guds nærvær nettopp når det var vanskelig. Mange av oss har vel hørte vitnesbyrd om Guds trofasthet.
Noen av dem kan kanskje virke naive og ukritiske. Det vil alltid være noe subjektivt og personlig over slike vitnesbyrd. Guds trofasthet kan ikke dokumenteres i moderne, vitenskaplige kategorier. Den tilhører den troens sfære. Det ligger i sakens egen natur.
Men vi har sett trofastheten, en gang. Inn i smerten og lidelsen. Inn i døden og ensomheten. For Jesu lidelse og død, dreier seg på merkelig vis nettopp om Guds trofasthet i mitt liv. Han er der med oss for han kjenner vår virkelighet. Han er ikke høyt hevet over våre hverdager, men er midt i dem, med oss.
Og derfor skapes det håp. Håp som også er knyttet til Jesus. Det som skjedde med han - da han sprengte dødens grenser. I det skapte han et håpets lys over selv den mørkeste og tyngste natt. For han skal komme igjen og skape alt på nytt.
”Må han fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bli bevart uskadd, så dere kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer”. Det er Paulus sitt perspektiv når han skriver til menigheten i Tessaloniki, og det er ordene som altså avsluttes med det kjente verset – som vi blir minnet om i dag, om det henger på veggen eller ei:
”Han som kaller dere, er trofast; han skal gjøre det!”
Vil du skrive e-post til Tor B. Jørgensen, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Sveinung Hølmebakk i sangen ”Gud er trofast”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon