Teksten er hentet fra Nehemia 9,16-17.
”Han fikk som fortjent!” Har vi hørt andre si det? Har vi sagt det selv, eller hvert fall tenkt det? Når noe går galt og vi synes de har skyld i det selv, da kommer ofte kommentaren: ”de fikk som fortjent!” Vi kan være rause også når noen har gjort en flott innsats og får heder og ære for det. ”Det var vel fortjent” sier vi og applauderer.
Men så var det dette med nederlagene da. Da vi, eller andre, får svi for egne tabber og feiltrinn.
Det er vondt når andre rister på hodet og blir skuffet over oss. Men jeg lurer på om det ikke er enda verre å leve med følelsen av å være skuffet over seg selv. Da det ikke er andre å klandre. Da jeg må stå med ”blamen” sjøl. Det er mennesker som lever et helt liv uten å tilgi seg selv, som tapper livsmot og livsglede ut av år etter år ved å være sin egen harde dommer. Noen tillater seg ikke selv å reise seg fra et nederlag.
Det virker som det faller seg naturlig for oss mennesker å tenke i gjengjeldelse.
Det gode blir lønnet med godt og det vonde med vondt. Dette er tanker som Jesus gir andre signaler om. Selvsagt oppfordrer han oss til å gjøre det gode og ligge unna det onde og det som bryter ned. Men Jesus har et helt umistelig budskap til oss i møte med synd og nederlag, men blundere av alle slag. Det er mulig å begynne på nytt.
Det er mulig å reise seg fra nederlag. Det er tilgivelse å få hos Gud. Han gråter over det som er galt, men vender oss ikke ryggen. Han rister ikke på hodet og sier: Håpløs! Han ser ikke oppgitt på oss med kommentaren: Du fikk som fortjent! Heldigvis er det sant det jeg lærte allerede som ung gutt, at Jesus hater synden, men elsker synderen!
Tanken om gjengjeldelse møter vi sterkere i Det gamle testamente enn i det nye. Men også i det gamle testamente finner vi umistelig sannheter om hvordan Gud møter oss med nåde når noe er gått galt.
Hos profeten Nehemia i kap. 9 står det om Israelsfolket som ikke hørte på Guds bud. De nektet å adlyde Gud og glemte alle gode ting Herren hadde gjort for dem. Selv etter at Gud hadde fridd dem ut av trelldommen i Egypt var de utakknemlige. Når motgangen kom og ikke alt gikk etter deres egen pipe, begynte de å murre og sa de hadde det vel egentlig bedre i Egypt!
Fikk de da som fortjent? Forlot Gud dem i skuffelse for å se om det var noen andre som bedre fortjente hans kjærlighet og godhet? Nei, heldigvis ikke. Det står:
”Men du er en Gud som tilgir, du er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn og du forlot dem ikke.”
Gud sier ikke pytt, pytt, i møte med det som gikk galt. Men han forlater oss ikke.
Han slutter ikke å gi oss en fremtid selv om fortiden har mørke innslag. Det er vårt håp at Gud møter synd med nåde. Bekjennelse og oppgjør møtes med tilgivelse. Hos Gud får vi ikke som fortjent. Derfor kalles han for Håpets Gud.
Vil du skrive e-post til Steinar Ekvik, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Kristin Reitan i sangen ”Eg vil gå og Jesus møta”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon