Teksten er hentet fra Mark. 6, 7-12.
Benken er laget av noen gode steinheller som er lagt inn i muren mellom husene på tunet. Både oldemor og jeg har sittet her. Men aldri sammen. Tiden ga oss aldri den gaven. Men herfra har vi begge sett veien som snor seg ned gjennom dalen, langs elva som tar vannet med fra fonn til fjord. Herfra har vi sett menneskenes liv på de fruktbare jordene og i hus og hage. Og vi ser øyo, med den lange fjellsida som sola triller langs før den legger seg i fjorden.
Fortellingene om mine formødre sitter i denne benken, for her har noen fortalt meg hvor de kom fra og hvordan de kom hit, om hvordan de levde, om slitne kropper som har hentet melk fra kyr og sauer på fjellet, om vann som måtte hentes i elva og bæres opp bakkene, fortalt om barna de fikk og barna de mistet. Her har noen delt sin tro med meg, og fortalt om de som bar troen til dem.
Benken midt på tunet har plass til to. Den er et sted for samtale og et sted for vidt utsyn. Den har plass til hvilen og til drømmene. Her kan vi dele. Lengsel, håp og tro går det an å dele tvers gjennom tida, og jeg sitter her oldemor satt. Vi kan fortsatt dele mye. I alle fall tro og håp.
Jeg bor mange timers reise fra den benken. Men den finnes inni meg. Som noe jeg kan gå ut fra. På denne benken er jeg trygg. Bare fordi jeg finnes. Ikke for det jeg gjør eller har. Samtalene på den benken holder fast og utfordrer. I samtalene på benken finnes bare øyeblikket, det øyeblikket som ser. Det trygge øyeblikket der samtalen sporer til selvransakelse, og ny refleksjon. Den erfaringen går jeg ut med.
Jeg er prateprest og bruker mye tid på å snakke med unge mennesker. Og samtalene er kanskje det som aller oftest gir meg glimt av det hellige. I de samtalene der det ikke handler om hva vi har eller hva vi får til, men bare det enkle at nå sitter vi her. Vi kan snakke om en sorg eller en glede, om Jesus, om tro, og sinne og skam, om savn, om svik og om skyld og ansvar, sjelden om det vi eier og har.
Jeg vet at det hellige finnes der menneskene er skjøre og sårbare. Uten alt stæsjet som det allikevel ikke går an å ta med seg videre. I samtalen skal vi bekrefte og gjenkjenne, utfordre og holde fast. Det er en utfordring å være sammen, mest fordi vi lærer noe om oss selv av å være sammen med andre. Og aller mest når vi ikke bærer med oss mer enn vi må. Mye kan ligge igjen på den benken vi går fra, den som alltid vil være der når vi kommer tilbake.
På vei ut i sommerdagen kan vi lære noe av den formaningen Jesus sendte sine disipler ut med:
Han kalte de tolv til seg og sendte dem ut, to og to, og gav dem makt over de urene ånder. Han påla dem at de bare skulle ta stav med seg på veien, ikke brød, ikke veske, ikke penger i beltet. De skulle ha sandaler på føttene, og ikke ha på seg mer enn én kjortel.
Og han sa til dem: ”Når dere ar tatt inn i et hus, så bli der til dere drar videre. Er det et sted de ikke tar imot dere og ikke vil høre på dere, skal dere riste støvet av føttene og dra bort derfra. Det skal være et vitnesbyrd mot dem.” Så gikk de ut og forkynte for folket at de skulle vende om.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører Ulla-Carin Börjesdotter i sangen ”Tro ditt hjärta om gott”.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon