I dag er det Seljumannamesse. 8. juli bærer navnet til de irske mennene som strandet på øya Selje, i havgapet nord for Bergen. Det er mer enn 1000 år siden de kom og mellom seg hadde de Sunniva. Hvorfor dagen bærer mennenes navn og ikke hennes kan vi jo bare spørre om. For legenden og fortellingen om seljemennene handler først og fremst om henne, om tro og om mot og om håp.
Sunniva var en vakker og klok kongsdatter og hersker i Irland. Hun var kristen og ville gi all sin tid til tjeneste for sin tro og sitt folk. En vikingkonge ville ta i eie det rike Sunniva hadde arvet i Irland. Vikingen ville med vold mot land og folk tvinge henne til ekteskap. Men hun ville verken gifte seg eller la landet herjes av vold.
På tinget kunngjorde hun for folket sitt at friheten og framtiden var et annet sted og ta hun ville forlate Irland. Havet lå foran dem og hadde alltid fortalt om veien ut. Sunniva og hennes folk reiste, fra vold og tvang. Til håp og framtid i tre båter som himmel og hav, vær og vind skulle føre.
Strendene på Selje tok dem i mot forteller legenden. Men vårt folk har ingen rolle vi skal skryte av i denne fortellingen. Snarere er det kanskje en legende som skal kalle oss til selvransakelse. For de fremmede ble ikke ønsket velkommen. De kom til en øy som bare ble brukt til beite, den var rik på fugl og fisk, og det var klart vann i bekkene.
De tok ikke land fra noen, men det var de i land drevne flyktningene som fikk skylda når buskap på Selje forsvant. Flyktningenes tro og deres bønner hørte den gangen ikke til på vår kyst. Og det håp de bragte med seg om en framtid her fikk de aldri fortalt til noen.
Etter klage sendte Håkon Jarl sendte sine menn for å rydde opp. Sunniva og seljemennene visste hva vold var, og de samlet seg i bønn, i håp om at Kristus ville la dem få slippe unna denne nye fienden.
Hulen der de var raste sammen over hodene på dem. De døde alle sammen. Flyktningenes lengsel og deres håp ble ikke til det nye samfunnet de ønsket seg.
Men fortellingen stopper ikke med deres død. Legenden forteller at de som seinere kom til øya fikk erfaringer som bar flyktningenes håp videre. Kanskje det var deres lengsel etter det gode og det trygge som ga vannet på øya helbredende kraft? Eller den seige troen i de mørke erfaringene som skapte det mystiske lyset som sjøfarere kunne fortelle om?
Det var ikke mange i vårt land som kjente den Kristustroen som gjorde Sunniva og seljemennene modige nok til oppbrudd. Men Olav Tryggvason kjente igjen Sunnivas tro i de tegn han hørte om fra Selje. Han hadde på en av sine reiser til England blitt døpt og fått lære om Kristus. Kong Olav Tryggvason lot Sunniva og seljemennenes fortelling og levninger samles sammen, og han bygget en kirke like nedenfor hulen. På stranden reiste det seg et kloster. Og i flere hundre år holdt ordensfolket der fast i den tro og det håp som bragte evangeliet, troen og håpet til vårt land like før det første tusenårsskiftet.
Sunniva er gjort til helgen. Legenden skal lære oss at håp og kjærlighet overvinner mistillit og død.
Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.
* * * *
Vi hører fra fra ”Må korsets tre slå rot”, av Eyvind Skeie og Odd Johan Overøye - en musikalsk fortelling om Sunniva, Norges første helgen.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon