LYD OG VIDEO

Hør andakten 7/7 [WM]

Hjelp | Mer lyd og video

ALT OM:

Tidligere andakter

Teksten er hentet fra Salme 15.

Det finnes noen vendepunkt, noen steder i tida og i livet, som snur opp ned på alt. Der smerten blir til glede – der sorgen lettes av takknemlighet – der nærvær gjør ensomhet til fellesskap. I dette bitte lille smale rommet mellom angst og trygghet, mellom sorg og glede – hva er det der? Hva skjer i det ordløse mellomrommet?

Der krav blir til nåde. Der slitet med å få til, blir helt uvesentlig og overtatt av tryggheten. Der strev blir øyeblikk av klarhet og hvile. Der jeg skjønner at det knuste ikke skal ødelegges mer. Øyeblikk av kjærlighet, av verdighet, av tro. Hva er det som skjer i disse ordløse mellomrommene?

Det er både godt og truende å kjenne igjen egne spørsmål i veldig gamle tekster. Truende fordi det forteller at svaret er vanskelig å finne. Men mest godt, fordi det knytter meg og mine bekymringer til en menneskehet. Angsten og bekymringen er ikke bare min. Spørsmål som Kan jeg være der Gud er? Er jeg verdig? Vil jeg kommer til det sted der nåden, tryggheten og kjærligheten er? Kanskje det er spørsmålet og lengselen som fyller det ordløse mellomrommet?

I en av det gamle testamentets salmer finner vi dette spørsmålet:

Herre, hvem kan gjeste ditt telt, hvem får bo på ditt hellige fjell?

Jeg kjenner lengselen i spørsmålet, som om det var mitt eget og ikke skrevet ned i Salmenes bok for flere tusen år siden. Hvordan kan jeg vite, hvordan kan jeg være trygg?

De som kunne salmen kunne også svarene, som gir 10 bud for god oppførsel. Den som gjør rett og er hel i sin ferd og ærlig i tanke og tale,

som ikke bruker sin tunge til sladder og ikke gjør ondt mot sin neste og ikke vanærer sin frende, som ser med forakt på den som er forkastet, men hedrer dem som frykter Herren,

som holder den ed han har sverget, selv om det skader ham selv, som ikke tar renter når han låner ut penger, og ikke tar imot bestikkelser til skade for en som er uskyldig.

Den som lever slik skal aldri rokkes.

Er dette gode råd for et liv som ikke skal rokkes, for en som vil være helt trygg? Nesten, men ikke helt. For alle disse budene er ikke gode. De sier at den som ikke skal rokkes, at den som vil være trygg skal se med forakt på den som er forkastet. Kan jeg det? Skal jeg det?

Kanskje det er sånn at menneskeheten forandrer seg gjennom årtusnene? Kanskje det er sånn at noen spørsmål er de samme, at lengselen etter trygghet er den samme, men at vi gjennom tiden leter etter svaret på forskjellige steder. For bud og lover og regler er greie, men de kan aldri være alt.

Den gamle salmen svarer ikke sånn at jeg blir trygg, den gjør at jeg fremdeles leter etter det som frigjør, som tar strevet bort, som stiller kravene. Jeg vil leve rett, vil ikke sladre og gjøre ondt mot noen. Men jeg vil heller ikke forakte noen som er forkastet? Hva om jeg den forkastede?

Bud og lover er deler av sin tid. Og jeg skal aldri bli sløv, aldri gå etter bud eller lover som setter kjærligheten til side. Aldri. Når jeg blir redd, vet jeg at følelsen er gammel, og at Gud kjenner den. Den Gud som kjenner menneskene og som er i alle venepunktene sier; Kom til meg alle der som har tungt å bære … og jeg skal gi dere hvile. Det må jeg tro.

Vil du skrive e-post til Inger Anne Naterstad, kan du gjøre det her.

* * * *

Vi hører Trygve Hellesen og Jan Inge Wiig Andersen i melodien ”Bi på Herren”.