Teksten er hentet fra Matt. 7, 1-5.
Flis i fingeren! Eller i foten. Det gjør så vondt! Og det er sommererfaringer vi kjenner alle sammen. Vi kjenner smerten og vi kjenner bekymringa for at det skal gjøre mer vondt å få den ut, enn det nå er å ha den der. Klarer vi å få den ut selv eller må noen som ser bedre hjelpe oss å ta det vonde bort?
Vi som er voksne kjenner følelsen av å sitte der med barnefoten eller fingeren med flis i, og vet at her må det pirkes og åpnes litt før hele flisen er ute og såret kan få gro i fred. Vi kan se smerten hos den lille og vet at det vonde må til. Vi har vært på begge sider av dette. Både kjent smerten og vært den som sikrer den trygge reparasjonen.
De fleste av oss vet hvor skjørt det er å overlate smerten til noen andre. Ta sjansen på at noen andre vet bedre enn vi gjør selv. Det er skjørt å tro at andre ser bedre og la dem åpne rundt det vonde sånn at flisen kan tas bort.
Vi nærmer oss den vonde fingeren på forskjellig vis. Strengt og bestemt, uten å tillate så mye snakk, åpner opp og tar bort. Eller vi går mot redslene og smerten med litt tid; snakker litt, trøster litt, forklarer og forteller hva som nå må til, gjør det og pauser litt, trøster og lover at etterpå…..! Begge deler funker. Og ofte gjør mammaer og pappaer det forskjellig. Men aller viktigst hos oss alle er det å huske. Smerten. Og bekymringen for om dette for en stund kan bli verre.
Gjenkjennelse er viktig. Ihukommelse er et ord som nesten bare er i bruk når vi snakker om tro. Men det er et ord vi godt kan gi større plass. Den som ser flisen kjenner igjen – husker. Vet om smerten, og har kanskje kjent hvor vondt det blir hvis dette lille vonde ikke blir tatt bort. Og den i hu kommelsen kan fortelle oss noe om hvordan vi skal nærme oss den andre, den har fått flis.
For den som ser en flis, kjenner igjen. Kjenner bjelken. Vet hvor flisen kommer fra.
Den som vet hva en bjelke er vet ofte hva en flis er. Og den som har kjent en flis har ofte vært i nærheten av en bjelke. Sitter ikke den som holder barnefoten også der med sin egen smerte? – sin egen erfaring og redsel?
Det finnes mange uttrykk i bibelen som er vokst inn i språket vårt som ordbilder vi ofte legger mer mening i enn det ordbildet tegner opp. Jesu skarpe advarsel mot å se flisen i din brors øye før du har sett bjelken i ditt eget er et sånt ordbilde. De færreste av oss har fått flis i øye. Men vi kjenner igjen advarselen. Rydd på rommet ditt! Vit hva du selv bærer når du vil rette på de andre.
Er det ikke sånn at den som peker på flisen hos den andre også bærer fram sin egen fortelling? For den som vet hva en flis er, kjenner den vel igjen fra eget liv? Og vet gjennom eget liv hvor vondt og hvor redd den gjør.
Hvordan går vi hverandre i møte hvis vi faktisk tør å huske? Tør å gjenkjenne egen sårbarhet i det vi ser? –og gjør det noe med hvordan vi nærmer oss hverandre?
I Matteusevangeliet snakker Jesus til oss som leiter etter gode måter å leve sammen på. Og sier:
Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? Din Hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.
* * * *
Vi hører Kine Hellebust i salmen ”Som du dømer fær du dom.” Hun har selv skrevet melodien, mens teksten er skrevet av Elias Blix.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon